I dag viser alle internasjonale demokrati-indekser at antallet demokratier i global målestokk har sunket det siste tiåret. Samtidig har brorparten av de gjenværende demokratiene blitt mindre demokratiske, en utvikling som også preger Vesten. En viktig del av dette bildet er at høyrepopulistiske partier, med klare autoritære og antiliberale trekk, har vunnet fram, og at de i land som Frankrike og Italia har blitt dominerende på høyresiden.
En nylig publisert rapport fra tenketanken Open Society Foundations, basert på meningsmålinger i 30 land verden over, tegner et enda dystrere bilde. Her svarer så mange som 42 prosent av velgerne mellom 18 og 35 år at militærstyre er «en god styreform». I Frankrike og USA svarer 29 prosent av alle respondentene det samme. I Frankrike, USA og Italia svarer henholdsvis 34, 29 og 27 prosent av befolkningen at det vil være bra for landet at politiske ledere stiller seg over, og ikke tar hensyn til, valg og nasjonalforsamlinger. Også i Storbritannia og Tyskland deles dette synet av henholdsvis 21 og 17 prosent. Alt dette gir grunn til å hevde at vestlige liberale demokratier i dag befinner seg i en dyp legitimitetskrise.
I Norge er disse antidemokratiske holdningene mindre utbredt, og vi har heller ikke sett den samme velgerflukten fra de etablerte partiene i retning av en rendyrket høyrepopulisme. En viktig årsak kan være at mens de fleste vestlige land gjennom flere tiår har kuttet kraftig i offentlig velferd, har den norske staten, takket være de enorme inntektene fra olje- og gasseksporten, unngått liknende sparepolitikk.
Det er likevel nok av tegn på demokratisk tilbakegang også i Norge. Ett av dem er de vedvarende fallende medlemstallene i politiske partier. Ett annet er den langvarige tendensen til synkende valgdeltakelse. Et slående trekk ved årets kommunestyre- og fylkestingsvalg var at valgdeltakelsen var kun 62,4 prosent. Til sammenlikning var valgdeltakelsen ved alle lokalvalg i etterkrigstida fram til og med 1980-tallet godt over 70 prosent. Samlet sett er det naturlig å tolke dette som uttrykk for en synkende tillit til de demokratiske institusjonene også i Norge.
Det er mange og sammensatte årsaker til at vestlige demokratier opplever denne tillitskrisa. Noen av dem er knyttet til den politiske utviklingen helt nylig. I Norge har de mange skandalene og habilitetssakene det siste året bidratt til å svekke tilliten til det politiske systemet. I USA og mange europeiske land har høyrepopulistisk desinformasjon og etnonasjonal retorikk spilt en viktig rolle. Men først og fremst må dagens legitimitetskrise ses som symptom på en mer omfattende omdannelse av vestlige demokratier, med lange historiske røtter. Til grunn ligger en vedvarende svekkelse av handlingsrommet for demokratisk politikk i – folkevalgte organers evne til å forme samfunnsutviklingen. Som vi har argumentert for i andre sammenhenger, dreier seg om utviklingstrekk som har røtter tilbake til nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet.
For det første har fire tiår med nyliberal kapitalisme bidratt til å redusere nasjonalstatenes handlingsrom i den økonomiske politikken. Frie transnasjonale kapitalbevegelser har ført til økt risiko for kapitalflukt og dermed satt effektive grenser for skattlegging og regulering av kapitalinteresser.
Et hjemlig eksempel på at denne trusselen fungerer, er måten regjeringen nylig lot seg presse til en kraftig reduksjon av den foreslåtte skattleggingen av grunnrente. Videre har privatisering av offentlig virksomhet, markedsliberalisering, samt etablering av markeder på en rekke nye områder, slik som transport, energi og infrastruktur, bidratt til å snevre inn det området som demokratiske organer har kontroll over. I Norge er fjorårets kraftkrise et betegnende eksempel. Ved å etablere et nasjonalt kraftmarked og deretter kople dette til det europeiske kraftsystemet, har staten gitt fra seg muligheten til å regulere strømprisen, også selv om velgerne skulle ønske det.
En annen side ved nyliberale reformer er at makt innad i staten har blitt overført fra demokratiske til ikke-demokratiske organer, slik som rettsapparatene, sentralbanker og overnasjonale organisasjoner. Selv om slike «ekspertorganer» gjerne framstilles som politisk uavhengige, garanterer de i realiteten for en markedsliberalistisk politikk som er i kapitalens interesser, men uten at de står til ansvar overfor velgerne. I Norge har som kjent pengepolitiske beslutninger siden årtusenskiftet blitt overlatt til Norges Bank. Dagens renteøkninger er dermed noe Stortinget og regjeringen er henvist til å måtte tilpasse seg. På samme måte som med strømpolitikken viser dette hvordan svekkelsen av demokratiet kan ha sin bakgrunn i strukturelle reformer som ligger langt tilbake i tid.
Dagens demokratiske tilbakegang er et resultat av en langvarig svekkelse av demokratiske organer, der disse, dels gjennom egne beslutninger, dels som et resultat av strukturell tvang, har trukket seg tilbake fra viktige politikkområder. Konsekvensen er at hovedtrekkene i den økonomiske politikken har ligget fast, uansett hvem som har sittet i regjering og uansett hvilke politiske preferanser velgerne har gitt uttrykk for i politiske valg.
For det andre er denne utviklingen nært forbundet med svekkelsen av de sosialdemokratiske partiene og fagbevegelsen. Kombinasjonen av sterke sosialdemokratiske partier og en sterk fagbevegelse gjorde at arbeiderklassen i etterkrigstida oppnådde reell politisk innflytelse. Fra 1980-tallet har de sosialdemokratiske partiene i stor grad forlatt sine ambisjoner om å styre samfunnsutviklingen, og beveget seg i retning av det sosialliberale sentrum. De har også svekket sine bindinger til fagbevegelsen og arbeiderklassen.
Resultatet har vært at politikken i tiårene fra 1990 og fram til finanskrisa i 2008 var preget av en hegemonisk nyliberal blokk. Viktige politiske stridsspørsmål, ikke minst om rettferdig omfordeling og maktforhold på arbeidsplassen, ble skjøvet ut av den politiske dagsordenen.
Det er i samtlige vestlige land grundig dokumentert at det særlig er folk i arbeiderklassen som i dag har mistet tillit til demokratiet. Mens det ved stortingsvalget i 1965 var cirka 70 prosent av velgerne fra arbeiderklassen som stemte på Arbeiderpartiet, var det i 2021 kun cirka 30 prosent. I tillegg har den sosiale skeivheten i valgdeltakelsen vokst kraftig, slik at det i dag er svært mange i arbeiderklassen som ikke lenger stemmer overhodet.
I årets kommunestyre- og fylkestingsvalg var deltakelsen blant velgere med kun grunnskoleutdanning så lav som 46 prosent, og i typiske arbeiderklassebydeler som Stovner i Oslo og Fjell i Drammen var deltakelsen rekordlav, henholdsvis om lag 40 og 33 prosent. Som den tyske samfunnsforskeren Claus Offe har påpekt, leder den skjeve valgdeltakelsen til en ond sirkel: Så lenge velgerne fra lavere sosiale klasser i mindre grad stemmer, tar også de politiske partiene mindre hensyn til dem i utformingen av sin politikk, og slik får de samme gruppene enda mindre grunn til å stemme i kommende valg.
Dagens legitimitetskrise, preget av tillitssvikt og oppslutning om autoritær politikk, må med andre ord forstås på bakgrunn av flere tiår med nyliberal politikk og svekket demokratisk innflytelse over samfunnsutviklingen. Høyrepopulismen bør derfor helst forstås som et ideologisk forvrengt opprør mot det nyliberale politiske hegemoniet. Den er et resultat av berettiget misnøye med den nyliberale politisk-økonomiske ordenen. Derimot retter den i liten grad sitt skyts direkte mot denne ordenen, men typisk mot vikarierende «hatobjekter» som «innvandrerne», «kultureliten», «politisk korrekte» eller «trygdesnyltere».
Det er ingen tvil om at den høyrepopulistiske bølgen i Europa og USA har klare autoritære trekk, og at den representerer en trussel mot grunnleggende liberale og demokratiske frihetsrettigheter. Det er helt avgjørende, både for venstresida og den liberale høyresida, å bekjempe slike politiske strømninger. Samtidig er det viktig å forstå høyrepopulistisk protestpolitikk som et symptom på demokratiets krise, ikke som dens årsak. En fordømmelse av høyrepopulismen som ikke innser dens bakenforliggende økonomiske og politiske årsaker, er både tilslørende og uhensiktsmessig.
I en del varianter av liberal populismekritikk ligger det ofte en elitistisk forakt for folket og «massene», som i realiteten rettferdiggjør teknokrati og andre former for begrensning av folkelig innflytelse. En slik kritikk kan bidra til å forsterke de politiske og økonomiske skjevhetene som i dag danner grobunn for de populistiske bevegelsene.
En revitalisering av demokratiet er i dag helt avgjørende. Den vil forutsette at det nyliberale hegemoniet utfordres direkte og utilslørt. En slik mobilisering må hvile på en brei politisk allianse med et videst mulig klassegrunnlag. Bare da kan det være mulig å kjempe fram en ny omfordelingspolitikk, reversere dereguleringen av arbeidsmarkedet og privatiseringen av velferdstjenestene og på den måten ta tilbake noe av det tapte handlingsrommet for demokratisk politikk.