Mor, far og jeg har tilhørt underklassen så lenge jeg kan huske. Foreldrene mine er langtidsledige. Det eneste som har forandret seg i årenes løp, er betegnelsene som brukes når folk som oss diskuteres i offentligheten: stønadsavhengige, prekariat, langvarige sosialhjelpsmottakere. Og de økonomiske støtteordningene: I en periode levde vi på tilskuddsordningen for lavtlønnede, så var det attføring. En annen gang kom pengene fra praksisplasspotten, og ettersom faren min faktisk også prøvde å starte eget firma en gang kom også stønaden til oppstart av egen bedrift. Nå har begge mine foreldre nådd pensjonsalderen og mottar et lite grunnbeløp med supplerende sosialstønad. Dessverre greide ingen av dem å bli integrert i arbeidsmarkedet, som det heter. Det sto ikke på antallet jobbsøknader eller et manglende ønske om å jobbe og være uavhengig.