«Vi vil gå», skrev Camilla Collett. «Vi må gå,» insisterte hun. Collett gikk mye. I sitt lange, lange liv som europeisk nomade. Det var etter at hun førti år gammel ble enke. Fru Collett, som hun ærbødig (og foraktfullt) ble omtalt som i Christiania, ble over åtti år. «Det bortblåste ballkort» som Stein Mehren har kalt henne, ble en stemme. En forarget stemme. Nordmenn var selvgode og manglet evnen til å dyrke selvbeskuelse. De trengte altså runder med selvransakelse og påfyll av kunnskap om den store verden.