Som regel så hender det ikke stort i en tunnel. Passasjerene i kupéen pleier å sitte så rolig som mulig i mørket, og når toget larmer ut mot solen og dagen igjen, flytter de på seg og ser uskyldige og ubesværet ut. Hvorfor? Er det fordi de er gla over å være ute fra tunnelen, eller fordi de er så ivrige på å fortsette hvor de slapp med lesningen og nuperellene? Er det ikke helst fordi vi alle innerst inne har en trang til å gjøre noe ubendig, noe utenfor alle grenser så snart vi ikke har lyset og dagen til å kontrollere våre gjerninger, og så snart vi kan få andre å skyve skylden på, slik som tilfellet er i en kupé med mange mennesker.
Mord i tunnelen
Med andre ord
