En forkortning av arbeidsdagen haster. Ikke bare på menneskenes vegne for en bedre hverdag, men fordi en slik reform fremstår som både en betimelig kritikk av vårt økonomiske system og som en konkret handling mot en annen levemåte. Dette kjennes akutt og svært forsinket, på alle tenkelige måter. Vi tramper gjennom livet og setter enorme økologiske ødeleggende fotavtrykk. Vi klarer ikke endre levemåte, en og en av oss. Det er umulig skaffe seg oversikt over de daglige giftene man bidrar med å slippe ut, eller alene tre ut av kravet (og lysten) til forbruk og materiell nytelse. De fleste av oss trenger strukturell hjelp.