Facebook
Twitter
Digg
Skriv ut
Da «jazzalderen» startet, hadde svarte amerikanske artister besøkt landet i mange tiår allerede. Gjestene fra USA ble møtt med frykt, rasisme - og voldsom fascinasjon.

Jazzens dype røtter her i landet dokumenteres nå inngående for aller første gang. Stipendiat og jazzforsker ved Universitetet i Oslo, Erlend Hegdal, har gått igjennom et svært kildemateriale og avdekket flere hundre gjestende afrikansk-amerikanske artister i Norge før andre verdenskrig. De første kom allerede på 1860-tallet.


- Jeg kjente knapt noen av disse artistene før jeg begynte på forskningsarbeidet mitt, medgir han.


Ikke til å undres over egentlig, for impulsene fra afrikansk-amerikansk musikk forut for jazzalderen på 1920-tallet er et uutforsket område i norsk musikkhistorie.


En lang historie


En årsak til dette, påpeker Hegdal, er at jazzhistorien tradisjonelt er blitt skrevet med utgangspunkt i plateinnspillinger. Artistene som ikke fikk musikken sin festet til evigheten på denne måten, er derfor falt ut av historien.


- Navnet «jazz» dukker opp samtidig med framveksten av den kommersielle plateindustrien. Artistene og musikken ble nå dokumentert på en helt annen måte enn før. I ettertid er det nærliggende å tro at det var da det hele startet. Men musikkformen hadde utviklet seg gjennom generasjoner, understreker han.


Norges tidlige jazzhistorie handler om en musikktradisjon som gradvis ble introdusert for nasjonen.


Rasismen i USA på 1800-tallet gjorde livet for svarte underholdningsartister vanskelig. Et betydelig antall artister - også noen av de aller fremste - valgte derfor å søke lykken i Europa, hvor forholdene var bedre. Mange av dem vendte aldri tilbake. I Europa reiste de kontinuerlig på turné og opptrådte på samtidas varietéscener. Artistene sirkulerte så mye at de også kom til kontinentets ytterposter - som Norge.


- Møtene mellom artistene fra USA og det norske samfunnet er en mye mer direkte og spennende kilde enn noter og plater. Reaksjonene de svarte artistene ble møtt med, handler til sjuende og sist om oss; disse møtene er en del av vår norske historie, sier Hegdal.


I selskap med buktalere


Hvordan artistene ble oppfattet, henger nært sammen med omgivelsene som den afrikansk-amerikanske musikken ble presentert i. På 1800-tallet opptrådte artistene på varietéscener, gjerne i selskap med det folkelige underholdningstilbudet den gang, som buktalere, skjeggete damer og siamesiske tvillinger. Svarte artister i Norge var en eksotisk sensasjon den gangen.


- De såkalte negerkomikerne var mannlige soloartister, og hadde sin storhetstid på varietéscenene rundt århundreskiftet - også i Norge. Det var ofte snakk om svartsminkede, hvite artister («blackface»), men mange var også reelle afrikansk-amerikanske aktører - flere av bemerkelsesverdig format, mener Hegdal.


Geo Jackson


Av alle artistene som kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, var «negerkomikeren» Geo Jackson den største.


- Ettertidas totale forglemmelse til tross; Geo Jackson var den viktigste ambassadøren for afrikansk-amerikansk musikk i Skandinavia. Han var årsaken til at det såkalte Negerkapellet - det første afrikansk-amerikanske brassbandet på norsk jord - fikk gjøre en omfattende turné omkring i landet allerede i 1898. Orkesteret besøkte over 20 norske byer og gjennomførte totalt mer enn 100 forestillinger.


Jacksons humoristiske talent var det bærende elementet i sceneshowene hans; han sang og danset - særlig sanddansen fascinerte publikum: Han «skurte» skoene mot scenegulvet som var overstrødd med sand. Dermed kunne han gli mot underlaget og tilsynelatende løpe framover, mens han i virkeligheten skled bakover på scenen - ikke helt ulikt en langt seinere og atskillig mer kjent Jacksons moon walk.


En ny tid


På nyåret 1921 slo motebølgen «jazz» inn over Kristiania med full kraft. Jazzen - med den lokale uttalen «sjess» - ble et av tidas store samtaleemner; en utømmelig kilde til både fascinasjon og forargelse. Jazz var primært navnet på en motedans, sekundært betegnelsen på hva man gjerne anså som ellevill skramlemusikk.


Allerede samme år kom de første amerikansk-afrikanske jazzbandene til Kristiania. Disse opptrådte som bakgrunns- og dansemusikk på de moderne danserestaurantene i hovedstaden. Med de nye omgivelsene og det pengesterke publikummet fikk den afrikansk-amerikanske musikken ny status og kom til å representere den moderne tidsalderen.


- Hotellene Grand og Bristol i hovedstaden konkurrerte seg imellom om å skaffe «ekte vare» - svarte jazzband. I januar 1921 inntok «The 5 Jazzing Devils» dansesalen på Bristol, og ble dermed et av de første jazzbandene med afrikansk-amerikanske utøvere i Norge. Det ble sensasjon, forteller forskeren.


Men alle var åpenbart ikke like begeistret: «Det er trist, men sant, en jazzbande bestaaende av fire negre og ett menneske maatte altsaa til for aa skape den intense kaféstemning, som vi liker å kalle ‘europeisk’», sto det å lese i Dagbladet samme måned.


Det forbudte møtet


Hvordan afrikansk-amerikanske artister ble møtt i Norge før 1940, er intimt knyttet til den generelle rasismen i samtida.


- På 1800-tallet ble afrikanerne sett på som kuriøse severdigheter. Dette synet endres utover i mellomkrigstida, i takt med de nye politiske strømningene, til stadig mer å preges av frykt og ondsinnethet. I omtalen av afrikansk-amerikansk musikk gjentas, igjen og igjen, forestillingene om svarte som dyriske og barnslige, sier Hegdal.


Seksuelle assosiasjoner var en viktig drivkraft bak den voldsomme fascinasjonen og frykten som jazzen ble møtt med i Norge.


- Musikken ble oppfattet som utemmet, kroppslig utfoldelse. Det hvite Europas befatning med denne var underforstått også befatning med svart seksualitet, og representerte slik det forbudte, seksuelle møtet mellom hvit og svart.


Frykt for «degenerering»


I mellomkrigstida ble den afrikansk-amerikanske musikken møtt med intens motstand i det norske samfunnet - særlig hos representanter for det bestående, som politikere og leger.


Artistene representerte ikke lenger uskyldig underholdning, men ble tillagt kulturpåvirkende kraft og tyngde. Kulturen deres ble ansett som laverestående, og jazzmotstanderne på 1920-tallet brukte gjerne sykdomsmetaforer for å beskrive den nye musikkens mulige skadevirkninger: Jazzen er en truende sykdom som angriper den friske, europeiske kulturen.


- Når vi leser slikt i dag, tenker vi kanskje at henvisningene til sykdom ikke var ment bokstavelig. Det er nok feil. Frykten for psykiske og fysiske seinskader av jazz var reell nok, sier Hegdal og ser paralleller til dagens bekymring for mobilstråling: Hvordan kan vi forsikre oss om at vi ikke tar skade på lang sikt?


Gradvis akseptert


Flere ønsket etter hvert å videreutvikle den afrikansk-amerikanske musikken i retning av europeiske musikkidealer, og tanken om at jazzen slik kunne «kultiveres», var utbredt både blant musikere og tilhørere. Jazzentusiast Johan Grundt Tanum kommenterte i Samtiden i 1931 slik: «Jazz er ikke lenger ‘nigger’. Den hvite rase har forlengst tatt hånd om dens muligheter på godt og ondt, og føiet den inn som et ledd i den lange, lange kjede som heter musikkens kulturutvikling.»


I siste halvdel av 1930-tallet ble den norske jazzfanklubben Oslo Rhythm Club aktive ambassadører for en seriøs tilnærming til afrikansk-amerikansk musikk.


- I samme periode mottok utøvere som Coleman Hawkins og Fats Waller rosende anmeldelser i norsk presse som virtuose musikere, et tegn på at aksept og kodefortrolighet for den svarte musikken var i emning, mer enn 70 år etter at de første impulsene fra den afrikansk-amerikanske musikkulturen ble transportert over Atlanterhavet, sier Hegdal.


Lørdag 20. september 2014
Forfatter Lars Ove Seljestad vil kaste lys over de mange norske guttene som velger å ta sitt eget liv. Det er et stort samfunnsproblem, mener han.
Fredag 19. september 2014
To store trykkerier er lagt ned, og 124 ansatte har mistet jobben så langt i år. Nå skal også Schibsted avgjøre om ett eller flere av konsernets trykkerier ­stenges.
Torsdag 18. september 2014
Norges anerkjennelse av dramatiker Peter Handke vil gjøre forsoningsarbeidet på Balkan vanskeligere. Det fastslår den serbiske menneskerettighetsforkjemperen Mariana Toma.
Onsdag 17. september 2014
Kunstnerorganisasjoner ber regjeringen bla opp 100 millioner kroner for å lønne kunstnere som stiller ut på statlig finansierte museer og gallerier. Et nytt prøveprosjekt er på vei.
Tirsdag 16. september 2014
Balkan-ekspert Svein Mønnesland er kritisk til dramatiker Peter Handkes uttalelser om Jugoslavia-krigene. Men han mener likevel Handke bør hedres med Ibsenprisen.
Mandag 15. september 2014
Det borgerlige byrådet i Oslo forventer nesten én milliard kroner av den blåblå regjeringen til nytt Munch-museum.
Lørdag 13. september 2014
Astrup Fearnley-museet gir null i betaling til kunstnerne som stiller ut på den kommende utstillingen «Europe, Europe.» – Skammelig og skandaløst, mener Unge Kunstneres Samfund og Norske Bildekunstnere.
Fredag 12. september 2014
Ibsenprisvinner Peter Handke er en viktig motstemme i diskusjonen om Balkankrigene, fastslår forfatter Jo Eggen. Han mener at kritikken mot forfatteren er urimelig.
Torsdag 11. september 2014
De minst lønnsomme utgivelsene blir skadelidende dersom det blir moms på bøker. Det slår en rapport fra Oslo Economics fast.
Onsdag 10. september 2014
At Ibsenprisen gis til Peter Handke, kan gjøre forsoning på Balkan vanskeligere. Det sier Bjørn Engesland i Helsingforskomiteen. For første gang går komiteen ut mot en kunstnerisk pris.
­

TV-guiden er levert av TimeFor.TV

TV-guide