Onsdag 2. mai 2012
Da jazzen kom til Norge
Da «jazzalderen» startet, hadde svarte amerikanske artister besøkt landet i mange tiår allerede. Gjestene fra USA ble møtt med frykt, rasisme - og voldsom fascinasjon.

Jazzens dype røtter her i landet dokumenteres nå inngående for aller første gang. Stipendiat og jazzforsker ved Universitetet i Oslo, Erlend Hegdal, har gått igjennom et svært kildemateriale og avdekket flere hundre gjestende afrikansk-amerikanske artister i Norge før andre verdenskrig. De første kom allerede på 1860-tallet.


- Jeg kjente knapt noen av disse artistene før jeg begynte på forskningsarbeidet mitt, medgir han.


Ikke til å undres over egentlig, for impulsene fra afrikansk-amerikansk musikk forut for jazzalderen på 1920-tallet er et uutforsket område i norsk musikkhistorie.


En lang historie


En årsak til dette, påpeker Hegdal, er at jazzhistorien tradisjonelt er blitt skrevet med utgangspunkt i plateinnspillinger. Artistene som ikke fikk musikken sin festet til evigheten på denne måten, er derfor falt ut av historien.


- Navnet «jazz» dukker opp samtidig med framveksten av den kommersielle plateindustrien. Artistene og musikken ble nå dokumentert på en helt annen måte enn før. I ettertid er det nærliggende å tro at det var da det hele startet. Men musikkformen hadde utviklet seg gjennom generasjoner, understreker han.


Norges tidlige jazzhistorie handler om en musikktradisjon som gradvis ble introdusert for nasjonen.


Rasismen i USA på 1800-tallet gjorde livet for svarte underholdningsartister vanskelig. Et betydelig antall artister - også noen av de aller fremste - valgte derfor å søke lykken i Europa, hvor forholdene var bedre. Mange av dem vendte aldri tilbake. I Europa reiste de kontinuerlig på turné og opptrådte på samtidas varietéscener. Artistene sirkulerte så mye at de også kom til kontinentets ytterposter - som Norge.


- Møtene mellom artistene fra USA og det norske samfunnet er en mye mer direkte og spennende kilde enn noter og plater. Reaksjonene de svarte artistene ble møtt med, handler til sjuende og sist om oss; disse møtene er en del av vår norske historie, sier Hegdal.


I selskap med buktalere


Hvordan artistene ble oppfattet, henger nært sammen med omgivelsene som den afrikansk-amerikanske musikken ble presentert i. På 1800-tallet opptrådte artistene på varietéscener, gjerne i selskap med det folkelige underholdningstilbudet den gang, som buktalere, skjeggete damer og siamesiske tvillinger. Svarte artister i Norge var en eksotisk sensasjon den gangen.


- De såkalte negerkomikerne var mannlige soloartister, og hadde sin storhetstid på varietéscenene rundt århundreskiftet - også i Norge. Det var ofte snakk om svartsminkede, hvite artister («blackface»), men mange var også reelle afrikansk-amerikanske aktører - flere av bemerkelsesverdig format, mener Hegdal.


Geo Jackson


Av alle artistene som kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, var «negerkomikeren» Geo Jackson den største.


- Ettertidas totale forglemmelse til tross; Geo Jackson var den viktigste ambassadøren for afrikansk-amerikansk musikk i Skandinavia. Han var årsaken til at det såkalte Negerkapellet - det første afrikansk-amerikanske brassbandet på norsk jord - fikk gjøre en omfattende turné omkring i landet allerede i 1898. Orkesteret besøkte over 20 norske byer og gjennomførte totalt mer enn 100 forestillinger.


Jacksons humoristiske talent var det bærende elementet i sceneshowene hans; han sang og danset - særlig sanddansen fascinerte publikum: Han «skurte» skoene mot scenegulvet som var overstrødd med sand. Dermed kunne han gli mot underlaget og tilsynelatende løpe framover, mens han i virkeligheten skled bakover på scenen - ikke helt ulikt en langt seinere og atskillig mer kjent Jacksons moon walk.


En ny tid


På nyåret 1921 slo motebølgen «jazz» inn over Kristiania med full kraft. Jazzen - med den lokale uttalen «sjess» - ble et av tidas store samtaleemner; en utømmelig kilde til både fascinasjon og forargelse. Jazz var primært navnet på en motedans, sekundært betegnelsen på hva man gjerne anså som ellevill skramlemusikk.


Allerede samme år kom de første amerikansk-afrikanske jazzbandene til Kristiania. Disse opptrådte som bakgrunns- og dansemusikk på de moderne danserestaurantene i hovedstaden. Med de nye omgivelsene og det pengesterke publikummet fikk den afrikansk-amerikanske musikken ny status og kom til å representere den moderne tidsalderen.


- Hotellene Grand og Bristol i hovedstaden konkurrerte seg imellom om å skaffe «ekte vare» - svarte jazzband. I januar 1921 inntok «The 5 Jazzing Devils» dansesalen på Bristol, og ble dermed et av de første jazzbandene med afrikansk-amerikanske utøvere i Norge. Det ble sensasjon, forteller forskeren.


Men alle var åpenbart ikke like begeistret: «Det er trist, men sant, en jazzbande bestaaende av fire negre og ett menneske maatte altsaa til for aa skape den intense kaféstemning, som vi liker å kalle ‘europeisk’», sto det å lese i Dagbladet samme måned.


Det forbudte møtet


Hvordan afrikansk-amerikanske artister ble møtt i Norge før 1940, er intimt knyttet til den generelle rasismen i samtida.


- På 1800-tallet ble afrikanerne sett på som kuriøse severdigheter. Dette synet endres utover i mellomkrigstida, i takt med de nye politiske strømningene, til stadig mer å preges av frykt og ondsinnethet. I omtalen av afrikansk-amerikansk musikk gjentas, igjen og igjen, forestillingene om svarte som dyriske og barnslige, sier Hegdal.


Seksuelle assosiasjoner var en viktig drivkraft bak den voldsomme fascinasjonen og frykten som jazzen ble møtt med i Norge.


- Musikken ble oppfattet som utemmet, kroppslig utfoldelse. Det hvite Europas befatning med denne var underforstått også befatning med svart seksualitet, og representerte slik det forbudte, seksuelle møtet mellom hvit og svart.


Frykt for «degenerering»


I mellomkrigstida ble den afrikansk-amerikanske musikken møtt med intens motstand i det norske samfunnet - særlig hos representanter for det bestående, som politikere og leger.


Artistene representerte ikke lenger uskyldig underholdning, men ble tillagt kulturpåvirkende kraft og tyngde. Kulturen deres ble ansett som laverestående, og jazzmotstanderne på 1920-tallet brukte gjerne sykdomsmetaforer for å beskrive den nye musikkens mulige skadevirkninger: Jazzen er en truende sykdom som angriper den friske, europeiske kulturen.


- Når vi leser slikt i dag, tenker vi kanskje at henvisningene til sykdom ikke var ment bokstavelig. Det er nok feil. Frykten for psykiske og fysiske seinskader av jazz var reell nok, sier Hegdal og ser paralleller til dagens bekymring for mobilstråling: Hvordan kan vi forsikre oss om at vi ikke tar skade på lang sikt?


Gradvis akseptert


Flere ønsket etter hvert å videreutvikle den afrikansk-amerikanske musikken i retning av europeiske musikkidealer, og tanken om at jazzen slik kunne «kultiveres», var utbredt både blant musikere og tilhørere. Jazzentusiast Johan Grundt Tanum kommenterte i Samtiden i 1931 slik: «Jazz er ikke lenger ‘nigger’. Den hvite rase har forlengst tatt hånd om dens muligheter på godt og ondt, og føiet den inn som et ledd i den lange, lange kjede som heter musikkens kulturutvikling.»


I siste halvdel av 1930-tallet ble den norske jazzfanklubben Oslo Rhythm Club aktive ambassadører for en seriøs tilnærming til afrikansk-amerikansk musikk.


- I samme periode mottok utøvere som Coleman Hawkins og Fats Waller rosende anmeldelser i norsk presse som virtuose musikere, et tegn på at aksept og kodefortrolighet for den svarte musikken var i emning, mer enn 70 år etter at de første impulsene fra den afrikansk-amerikanske musikkulturen ble transportert over Atlanterhavet, sier Hegdal.


Lørdag 29. august 2015
Det blir mest sannsynlig umulig å garantere for Edward Snowdens sikkerhet i Norge eller på den russiske grensa. Men det fins fortsatt en mulighet for at han kan ta imot Bjørnsonprisen med sine egne hender.
Fredag 28. august 2015
Økonom Victor D. Norman får seks millionar kroner og åtte år på å skriva Risør bys historie.– Det set lokalhistorieforskinga 30 år tilbake, hevdar historikar.
Torsdag 27. august 2015
Tre av 145. Det er andelen kvinner blant Oslo-Filharmoniens dirigenter de siste fire årene. Et ekspertutvalg etterlyser nye toner fra orkesteret.
Onsdag 26. august 2015
Francis Sejersted var høyreideologen som var skeptisk til marked og profitt.
Tirsdag 25. august 2015
Den nye sensurloven er dobbelt mislykket, mener ytringsfrihetsadvokat Jon Wessel-Aas: Den oppnår ikke det lovgiverne ønsker – og den innskrenker ytringsfriheten.
Mandag 24. august 2015
Gentrifisering, fortetting og prisstigning fortrenger Oslos kulturinstitusjoner. Verdensteateret er en av flere kultur­aktører på husjakt.
Lørdag 22. august 2015
Selv om lokal­politikerne bruker mer tid og penger på Facebook og Twitter for å nå velgerne, bruker folk heller tv og aviser for å få informasjon i valg­kampen.
Fredag 21. august 2015
Kunst kan bli omfattet av den nye loven om aldersgrenser. – Det innskrenker den kunstneriske ytringsfriheten, sier direktør Stein Olav Henrichsen ved Munch­museet.
Torsdag 20. august 2015
SVs Marianne Borgen er skeptisk til et privat samarbeid om å bygge konserthus i Oslo. I Tønsberg endte et liknende prosjekt med opprør blant lokalpolitikerne.
Onsdag 19. august 2015
Selskapet Urbanium overtar Hausmannskvartalet i Oslo, viser en lekket salgskontrakt. Beboerne frykter at de skvises ut.
­

TV-guiden er levert av TimeFor.TV

TV-guide

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk