- På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet hytte - ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?

Det sier Helge Jordheim, forskningsleder ved KULTRANS ved UiO. Han fortsetter:

- Å stille seg dette spørsmålet, er typisk noe vi har fra det tyske. Og det balanserer selvfølgelig på en tynn line mellom selvrefleksjon og navlebeskuelse.

Faglig viktig

Jordheim holder i morgen foredraget «Det tyske i det norske» på Litteraturhuset. Anledningen er at Goethe-instituttet feirer 50 år i Norge. Instituttet har som oppgave å støtte utbredelsen av det tyske språket og kunnskap om tysk kultur.

I ei tid når skoler og universiteter sliter med å rekruttere mange nok til tyskfaget, og Tyskland som kulturnasjon ikke har den samme posisjonen som tidligere, mener Jordheim det er viktig å gjøre oppmerksom på hva Tyskland og det tyske har betydd for norsk kultur.

Han peker på både eksporten av kunst og kulturuttrykk og vitenskap som fullstendig avgjørende i historiens løp.

- Fra ingeniørene på Kongsberg til teologene ved universitetet har man vært veldig orientert inn mot det tyske. Før var man totalt avhengig av å lese tysk for å kunne orientere seg faglig, sier han.

Mer til feller enn vi tror

Jordheim mener den tyske og norske befolkningen deler noen grunnholdninger som blir tydelige om man kaster et blikk inn i folkesjela.

- Vi deler en naturromantisk arv. Svært mange tyskere kom til Norge for å oppleve den spektakulære norske naturen, og nordmenn kom til Berlin for lære å male den. Denne holdingen til naturen gjør det vanskelig for oss å trives med byen som det ytterste uttrykk for sivilisasjon.

Han mener dette historiske eksempelet er like gyldig i dag.

- Vi ler kanskje av dem når de reiser rundt i landet vårt med bobil for å oppleve naturen på nært hold, men egentlig er det er jo ikke veldig langt fra dem til oss. I bunn ligger forestillingen om at mennesket er på sitt beste og mest «egentlige» når vi er i naturen.

Han mener denne forestillingen om det «ekte» og det «egentlige» også speiles i synet på dannelse og kunnskap.

- Seint på 1700-tallet får man en vittig og beleven festkultur med vekt på kultur og det ytre. Dette blir sett på som «fransk», ja, uærlig, som om man tar på seg en maske. Derav deler vi også et svært ambivalent syn på hva det vil si å være dannet. Det ligger et slags ektehetskrav til grunn: dannelsen skal være opparbeidet, men ikke tillært.

Historiebevisst

Tysklands voldsomme historie som krigsmakt, kulturnasjon og økonomisk sentrum har frambrakt en historisk bevissthet som vi etter hvert har kunnet finne igjen i Norge, mener Jordheim.

- I Berlin lukter hver brustein Hitler. Historien sitter i alle kroker. Nettopp fordi den tyske historien har vært så ekstrem, har debatten om hvordan historien påvirket oss vært mye mer oppe i dagen til enhver tid. Nå kan vi for eksempel se den samme tendensen i historien om de norske jødene. Vi ser en vilje til å konfrontere fortidas nærvær i nåtida, sier han.

Den samme historietungheten kan imidlertid være med på å trekke Tysklands kulturelle innflytelse ned i dagens globaliserte samfunn.

- Det som har vært tyskernes store eksportvare i tillegg til det økonomiske, har vært det helt eksepsjonelle innen kunst og kultur. Interessen for dette er nedadgående. Kanskje det identifiseres med en mosegroddhet som ikke har noen særlig appell i dag.

- Men har ikke tysk kultur generelt et dårlig rykte?

- Jo. Helt klart. På et banalt, populærkulturelt plan. Fraser som at «Språket er hardt og stygt, kjedelig og vanskelig». «Maten er dårlig». Menneskene er enten «bråkete og dominerende» eller «tilknappede og disiplinerte». Jeg tror denne typen stereotypier er viktigere, og langt mer drepende enn 1945.

- Hvordan det?

- Myten om de alvorlige, stormannsgale tyskerne kan vi spore helt tilbake til 1700-tallet. Lederhosen og stygg musikk, liksom. Disse mytene holdes ved like, og jeg synes det er bemerkelsesverdig hvor lite som skjer på den fronten.

Jordheim mener denne mytedannelsen har en direkte sammenheng med svekkelsen av tysk som språk og forståelsen av det tyske.

- Skjebnefellesskap

- Jeg tror ikke svekkelsen av tysk som fag har så mye med årene 1940-45 å gjøre, sier Jordheim.

Han peker på at tysk holdt seg lenge som populært universitetsfag etter dette, til langt ut på 60- og 70-tallet. Man fortsatte å bruke tyske lærebøker, spille tyske komponister og lese tysk skjønnlitteratur. Han mener svekkelsen av språket er en ny ting. - Det kom på 80- og 90-tallet, mener han.

Globalisering og en ny form for populærkultur fortrengte mye av den tyske arven i det norske.

- I den dominerende kulturen i dag er sirkulasjonen av det nye er hele poenget. Dette gir ikke plass til et annet språk eller en tanke om det finnes en høye tradisjoner som må bevares.

- Hva former vår norske selvtillit nå da?

- Norsk selvtillit knytter seg ikke lenger til vår forståelse av oss selv, men til hvordan andre forstår oss. Vi vil speile oss i det globale speilet. Vi vil at verden skal fortelle oss at vi er en fredsnasjon, at vi er best til å arrangere OL, at vi er på vei framover. Så da stiller vi oss på den globale scenen og roper «fortell oss hvem vi er!», samtidig som vi gjør vårt beste for å fortelle dem som svarer hva vi helst vil høre.

Likevel tror ikke Jordheim det tyske i det norske er noe som forsvinner for godt.

- Norge er også historiebevisst. Gitt at okkupasjonstida er så ekstremt viktig i norsk historie, og at vårt stolteste øyeblikk som nasjon er frigjøringen, skjedde i møte med den tyske makt. Jeg tror ikke man kan overvurdere dette som skjebnebånd.