Det ble altså ingen offisiell nasjonal markering for 200-årsjubileet for fødselen til den store samleren og gjenfortelleren av norske folkeeventyr, Peter Christen Asbjørnsen. Men skal vi tro Annike Selmer, avdelingssjef for ungdomsavdelingen ved Deichmanske bibliotek i Oslo, er det ingen grunn til å frykte at arven etter eventyrsamleren skal gå tapt. Hun ser at forfattere stadig lar seg inspirere til å skrive nye fortellinger basert på folkeeventyrene.

Klabert

- Vi har for eksempel «Bukkene Bruse på badeland» av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund, som kom i fjor. Og hovedpersonen i «Klabert» av Tor Åge Bringsværd har som oppgave å hjelpe til når det går galt i eventyrene - for eksempel må han hjelpe den største bukken Bruse som har fått dårlig syn og ikke lenger klarer å stange trollet. I slike bøker lever folkeeventyrene videre. Det gjør de også i fantasybøkene, som opplever en kraftig oppgang om dagen, sier hun.

- Hva med de gamle eventyrene, leses de?

- Vi formidler mye til skolene. Det er en viktig del av kulturarven, og eventyrene er på ingen måte glemt. De har fortsatt en sentral plass i biblioteket. Vi ser også at de norske folkeeventyrene oversettes til mange språk - som for eksempel urdu, arabisk og tamil. De brukes i norskopplæringen, og for at de som er nye i landet kan bli kjent med norsk kultur. Her på Deichmanske har vi ansatte som utdanner seg innen fortellerkunst, og da er eventyrene en naturlig del av det som formidles.

Selmer tror mange foreldre formidler eventyrene videre til sine barn fordi de er spennende, men også fordi det er del av deres egen kulturarv.

- Dessuten er det mange referansepunkter til eventyrene i litteraturen for øvrig, og det kan være poenger man går glipp av om man ikke har den ballasten med seg, sier Selmer.

Leirbålsunderholdning

Kristin Ørjasæter, direktør for Norsk Barnebokinstitutt, oppfatter også at eventyrene er aktive i litteraturen.

- Eventyrene har et fortellingsmønster som dagens forfattere har lært av. Vi har i lang tid vært opptatt av å formidle eventyr fra andre land, og ser at det ikke er så store avvik i fortellingene om de kommer fra India eller andre for oss fjerntliggende land. Det bekrefter at eventyr er en vandringssjanger. Noe av det vi ser på som helt norske fortellinger kan ha kommet til oss fra andre steder, vi har kanskje bare en lokal variant.

For studentene på forfatterutdanningen ved Barnebokinstituttet, er eventyrene også en naturlig del av undervisningen.

- Men om man tenker langt tilbake, var jo eventyrene leirbålsunderholdning for hele landsbyen, og ikke bare en barnelitterær sjanger. Det ble det først da Asbjørnsen og Moe ga ut sin første eventyrsamling for barn i 1883, sier Ørjasæter, som tror jubileet kommer til å skape mer interesse for eventyrene.

- Hvordan leser barn og unge i dag disse fortellingene? Noen av dem kan være ganske voldsomme?

- Fordi barn ikke ennå er sosialisert inn i at alt skal være virkelig, oppfatter de ikke alt som realisme. Noen kan nok bli redde, men det er jo også en av litteraturens viktige funksjoner: å prøve ut farlige ting i en trygg setting, sier Ørjasæter.

Leker videre

Selv om dagens barne- og ungdomsbokforfattere gjør en god jobb med å viderebringe arven fra folkeeventyrene, er det fortsatt plass for de gamle tekstene, mener Christian B. Bjerke, som er styreleder Landslaget for norskundervisning (LNU).

- Hvis vi ser på kompetansemålene for grunnskolen, er det ingen tvil om at det ligger til rette for at eventyrene skal leses. Hvilke eventyr som skal leses, kan lærerne velge, men jeg synes det er rart hvis de norske velges bort, sier han.

Bjerke mener eventyrlesing handler mye om språkkompetanse og en fantastisk måte å lære fortellingsstruktur på.

- Men det er også en spennende verden som på ingen måte er utgått på dato - dette er kulturbærende fortellinger barna kan bruke til å leke eventyrene videre.