Var Christopher Hitchens et lysende intellekt og en lysfontene for venstresida?

Den britisk-amerikanske skribenten Christopher Hitchens, som nyhetsmagasinet Time rangerte som den åttende mest innflytelsesrike personen i verden (!) i 2011, er død. Det har ikke manglet på lovord om Hitchens i amerikansk medier etter hans død. I Norge har han også en høy stjerne i visse kretser, og på Twitter og Facebook de siste dagene har han vært karakterisert som alt fra «verdens glupeste fyr» til «en lysfontene» for venstresida. Spesielt prises han for sin kontrære holdning.

Spørsmålet er likevel hvor kontrær Hitchens egentlig var. Han var en høyt gasjert, fetert journalist, med fri tilgang til nær sagt alle amerikanske medier, fra The New York Times via Vanity Fair til norske Dagbladet. På 1970-tallet skrev han i New Statesman, men fra 1981 var han bosatt i USA. Der skrev han lenge kritisk om amerikansk utenrikspolitikk i venstreorienterte The Nation, men ble etter hvert knyttet til Vanity Fair, der han ble «contributing editor» fra 1992. Hitchens store berømmelse kom etter 11. september 2001, da han sluttet seg entusiastisk til Bush-administrasjonens krigspolitikk. Det gikk så langt at han holdt oppmuntringstale i Det hvite hus for krigsherrene i forkant av Irak-krigen. Skribenten Alexander Cockburn, som kjente ham gjennom mange år, hevder at han ikke kan karakteriseres som kontrær. Målt mot den dominerende, respektable mening i New York-etablissementet, skrev han aldri noe virkelige upassende. Hvis han hadde gjort det, hadde han aldri hatt så fri spalteplass i The New York Times eller Vanity Fair.

Menneskerettsjuristen Glenn Greenwald skriver på Salon.com at Hitchens etter 11. september 2001 var vanskelig å skille fra hæren av neokonservative fanatikere som var ivrige etter å utløse stadig mer vold og krig mot muslimer, drevet av en giftig blanding av barbarisme og selvforelsket provinsialisme, utløst av en følelse av personlig utilstrekkelighet og uforløst behov for å finne ære og mening i militære eventyr og seire over historisk enestående, onde fiender - selv om det betydde å utslette dem. Men Hitchens var mer urban og en bedre skribent enn den jevne nykonservative apologeten. Men han var også mer hevngjerrig og barbarisk i sin krigshissing. John Cook på bloggen Gawker viser hvordan Hitchens nærmest var beruset av Irak-krigen, samtidig som han var fullstendig likegyldig overfor de menneskelige lidelsene den skapte. Hans forakt for dem som protesterte mot krigen var også uuttømmelig. Han kalte for eksempel countrygruppa Dixie Chicks, som var kritisk til krigen, for «sluts» og «fucking fat slags». Det siste tiåret av Hitchens liv var glede over vold, blodsutgytelser og evig krig et dominerende innslag. Hitchens var også like overbevist som Dick Cheney om at det var masseødeleggelsesvåpen i Irak. Når USA tok kontroll over Irak ville tonn av biokjemiske våpen og laboratorier være over alt på tv-kanalene, med ham selv dansende en seiersdans i forgrunnen.

Hitchens var ikke bare en vanlig deltaker i heiagjengen for imperialistisk krigspolitikk, han var også en type som kunne glede seg over volden som rammet ofrene i Afghanistan eller Irak, en mentalitet som ble dratt til sin logiske konsekvens i Abu Ghraib. Statsviteren og forfatteren Corey Robin (http://coreyrobin.com) har for eksempel framhevet et sitat der Hitchens formelig fryder seg over hvordan klasebomber i Afghanistan rammer ofrene. «Hitchens kalte seg internasjonalist», skriver Robin, «men en som blir opphisset av massemord, og så påberoper seg denne opphisselsen som en forklaring på hvorfor han støtter massemord, er ikke en internasjonalist. Han er en narsissist, den mest provinsielle ånd av alle.»