«I politikken er noe av det verste jeg vet menneskerettighetsekstremister», uttalte SV-veteran Stein Ørnhøi til Dagsavisen i forbindelse med Thor Halvorssen kjøp av i Ny Tid.

Han er ikke den eneste som stiller spørsmål ved måten menneskerettighetene blir brukt på i dag. I flere land har det blusset opp debatter både om menneskerettighetsbegrepet generelt, og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (heretter EMK) spesielt. I år er det 60 år siden den ble undertegnet, og 47 land er tilslutten konvensjonen. Dermed beskytter den over 800 millioner europeere mot menneskerettslige overgrep begått av stater de selv er borgere i.

En halv konvensjon?

- Hva legger du i begrepet «menneskerettighetsekstremist», Ørnhøi?

- Det er folk som ikke er i stand til å se mer enn ett element i menneskerettighetene. For meg er EMK en halv konvensjon - det viktigste dokumentet er FNs menneskerettighetserklæring. Det er den som har slått fast at mat, bolig og utdanning er fundamentale rettigheter. Det å kunne eie sin egen tv-kanal i Venezuela er ikke det prekære for den som ligger på gata i Bombay. Å drive menneskerettighetsarbeid på den måten er å vise forakt for fattigdom.

- Er menneskerettighetene en sovepute for politikken?

- Mange gjør seg storartede på menneskerettighetenes vegne, og på den måten slipper de å ta stilling til at de sosiale menneskerettighetene ikke er oppfylt. Når du våkner om morgenen på gata i New Delhi, er ikke din første tanke at det er fint å ha ytringsfrihet, sier Ørnhøi.

Buffer mot Sovjet

Da EMK ble vedtatt, var de europeiske landenes fokus ganske riktig rettet mot sivile og politiske rettigheter, mens de var mindre opptatt av arbeid, utdanning og språk. Men det har kommet på plass etter hvert, ifølge Njål Høstmælingen, som er forsker og direktør ved det nyoppstartede rådgivningsfirmaet International Law and Policy Institute i Oslo.

Høstmælingen forteller at EMK ble til fordi de europeiske landene ønsket et mer forpliktende dokument enn den internasjonale menneskerettighetserklæringen som kom to år tidligere.

- Etter alle lidelsene Europa hadde vært gjennom under andre verdenskrig, og med Sovjetunionen som nærmeste nabo, trengte man alle de bufferne man kunne oppdrive. Men noen av landene gikk nok med på konvensjonen med et skuldertrekk, og tenkte ikke så mye over hva dette ville innebære, mener Høstmælingen.

Et av utviklingstrekkene, er at floraen av rettigheter har blitt stadig større og mer detaljert. Dette er en av årsakene til at pågangen til domstolen har blitt større, og ved inngangen til 2010, sto det ifølge domstolens egne hjemmesider cirka 120.000 saker i kø for å bli behandlet. Noen klagere må nå finne seg i å vente 7-11 år før deres sak kommer opp.

- Kan vi få for mange rettigheter, Høstmælingen?

- Antallet rettigheter ble i det store og hele spikret fast med verdenserklæringen av 1948. Den hadde 30 artikler, hvorav omtrent 25 utgjør konkrete rettigheter. Men hver enkelt rettighet detaljeres, presiseres og splittes opp i nye rettigheter, slik at antallet rettigheter vanskelig kan tallfestes. Mens man tidligere hadde krav på «rettferdig rettergang», stilles det nå krav til advokater, opplæring av tolker og så videre.

Denne utviklingen er blitt kritisert av det Høstmælingen karakteriserer som «fete, vestlige menn».

- De argumenterer for at man ikke lenger skiller mellom viktige og uviktige forhold. Noen mener at når detaljene blir for mange, gjør man forbud mot tortur like viktig som retten til hvile mens man er skoleelev. Det blir litt mye støy, kan man si.

Demokratisk underskudd

Andreas Føllesdal er professor i filosofi ved Norsk senter for menneskerettigheter.

Sammen med jusprofessor Geir Ulfstein leder han for tiden et forskningsprosjekt ved Senter for grunnforskning, om stater bør ratifisere menneskerettighetskonvensjoner. Føllesdal sier til Klassekampen at selve ideen om å underlegge stater en overnasjonal menneskerettighetsdomstol egentlig først ble satt ut i livet med EMK.

- Med dette slo statene fast at de selv ikke kan herse med egne borgere. De seinere årene har det imidlertid dukket opp en debatt i flere europeiske land om hvorvidt det er demokratisk forsvarlig å ha en domstol som overprøver nasjonalforsamlingenes vedtak. Dette har blant annet fått de konservative i Storbritannia til å vurdere om landet skal tone ned virkningene av domstolen for internasjonal lovgivning - uten at de vil trekke sin tilslutning til konvensjonen.

Maktoverføring

Professor emeritus i historie, Kåre Lunden, er en av kritikerne. Nylig skrev han i et leserinnlegg i Klassekampen at «Overføring av makt og dermed ressursar frå folket til eliten føregår i desse åra på to måtar: rettsleggjering av politikken i den einskilde staten, overføring av makt frå folkestyrte einskildstatar til langt mindre demokratisk kontrollerte, overnasjonale nivå. Tanken om ‘Human Rights’ som eit universelt rettsnivå, forvalta av dommarar, over dei positive lovene folkevalde har vedteke, er ein del av dette».

- Jeg synes det er utmerket at man diskuterer ulike menneskerettigheter som en moralsk forestilling, presiserer han når Klassekampen ringer.

- Det jeg setter spørsmålstegn ved, er hvorvidt vi skal oppfatte dem som juridiske rettsregler. Da setter vi dem over det folkevalgte representanter vedtar, og dermed blir politisk makt overført fra demokratisk valgte organer og til domstolene, sier han.

Andreas Føllesdal er kjent med denne typen kritikk. Han peker på at bekymringen for det demokratiske underskuddet i EMK og domstolen er størst i godt etablerte demokratier som skårer høyt på de fleste mål for livskvalitet, som de nordiske landene og Storbritannia.

- Dette er land som kanskje ikke lenger trenger den form for prøvingsrett. I andre land er menneskerettighetssituasjonen mer skjør, og grunnleggende prinsipper som ytringsfrihet står oftere på spill, og her er det opplagt at innbyggerne vil ha mye å hente på at EMK og domstolen videreføres, sier han.

- Kan rettighetstenkningen bli til en sovepute for politikerne, ved at man unngår å gjøre konkrete politiske tiltak og isteden innfører en rettighet?

- Dette med rettsliggjøring er en utfordring for rettighetsfeltet generelt, og ikke bare for EMK. I en norsk setting ser vi kanskje dette med innføringen av pasientrettigheter. Med rettighetsfesting generelt risikerer vi at de mest ressurssterke knytter til seg gode advokater og dermed får det de har krav på, samtidig som det ikke er nok til alle. Likevel trenger ikke politikerne å ta stilling til det, fordi de allerede har gitt alle den samme rettigheten.

Med rettighetsfloraen som vokser fram både i EMD og andre steder, skjer det også stadig oftere at ulike rettigheter kommer i konflikt med hverandre. Skal for eksempel religionsfriheten og retten til ikke å bli krenket stå høyere enn retten til å ytre seg? Mange mener at dette er politikernes oppgave å diskutere, for det er slett ikke gitt at dommerne er bedre skikket til å avgjøre slike konflikter, mener Føllesdal.

- Nå kommer det stadig nye konvensjoner, og da vil det også komme flere dilemmaer av denne typen, spesielt fordi det ikke finnes noen rangordning mellom dem. Det er et virvar av domstoler og traktater, både om menneskerettigheter og andre viktige temaer, uten at det er klarlagt hvem som egentlig bestemmer. Det gir grunn til bekymring, sier han.

sandra.lillebo@klassekampen.no

«Når du våkner om morgenen på gata i New Delhi, er ikke din første tanke at det er fint å ha ytringsfrihet»

Stein Ørnhøi,

SV-veteran

«Med rettighetsfesting generelt risikerer vi at de mest ressurssterke knytter til seg gode advokater og dermed får det de har krav på, samtidig som det ikke er nok til alle»Andreas Føllesdal, filosof