- Jeg hadde ikke klart å ha Bjørnson i huset, hvis jeg ikke også hadde hatt Ibsen. Jeg har plassert dem i hver sin fløy, sier skuespiller og dramatiker Morten Jostad.

Hjemme i Langes gate på Lillehammer har Jostad jobbet fram forestillingen «Bryllupet på Aulestad».

Stykket skildrer bryllupet mellom Bjørnsons datter og Ibsens sønn, og hadde premiere på Ibsenmuseet i Oslo forrige søndag - som en slags tjuvstart på Bjørnsonjubileet, som åpner offisielt med egen festforestilling på Nationaltheatret i kveld.

- I vinter, da jeg jobbet med stykket, slo det meg at når det gjelder Bjørnson, så virker det som om mannen ikke hadde noe filter: Alt måtte ut. Som menneske tok han den helt ut, forteller Jostad.

- Er han vanskelig å ha i hus?

- Ja, han er det. Bjørnson kjempet hele livet. Det var alltid noe som kalte på ham.

Hektisk jubileum

Morten Jostads stykke er bare ett av mange denne våren: Over hele landet planlegges nå lokale kulturarrangementer, bokutgivelser og forelesningskvelder. Oktober forlag har gitt ut Bjørnsons beste dikt på nytt, og på Nasjonalbiblioteket jobber snekkerne på spreng for å rekke utstillingsåpningen. Når Klassekampen ankommer lokalene, dekker elektriske driller, traller, bobleplast og skinner gulvene. Om litt under tre døgn kommer kongen for å åpne jubileumsutstillingen, som markerer starten på Bjørnsonåret, og før den tid må de få videoskjermene til å virke.

Til høyre for inngangen står utstillingssnekkerne og ser usikkert rundt seg, mens de kaster et siste blikk på arket med instruksjoner og mumler noe om Ole Bull.

- Utgangspunktet for utstillingen er det samme som mottoet for Bjørnsonåret, nemlig «Bjørnson for vår tid», forklarer kurator Daniela Büchten og skritter over en et par elektriske driller.

- Og det er jo litt vanskelig, når du tenker på at det ikke er noen som leser Bjørnson lenger. Ikke blir skuespillene hans oppført, heller, sier hun, og kaster et blikk bort på den enorme Bjørnson-bysten som er plassert midt i utstillingsrommet - fortsatt i halvmørke og omgitt av verktøy.

- Ja, det kommer noen og tørker støv av ham hvert øyeblikk nå, sier kuratoren og unnskylder seg, før hun tar imot Migrapolis’ utsendte reporter.

Hundre år etterpå

Hvilken aktualitet har egentlig Bjørnstjerne Bjørnson i dag, hundre år etter sin død?

Er han noe mer enn et gammelt møbel, en godt stoppet puff fra sent 1880-tall?

Ifølge Bjørnsonjubileets egne nettsider er «visjonen til den nasjonale markeringen» er at man «ved moderne uttrykk skaper interesse for, innsikt og engasjement rundt Bjørnsons diktning og samfunnsmessige innsats.» Fra en mannshøy plakat på veggen myser språkreformatoren Bjørnson mot oss, med en klar melding på ungdomsmål: U må ta språk serr, IX står det.

- Er det et slit å få Bjørnson til å passe inn i vår tid, på denne måten?

- Bjørnson har masse å si til moderne mennesker, han, kommer det fra Tone Dahle, informasjonsdirektør ved Nasjonalbiblioteket, som følger omvisningen fra sidelinjen.

- Husk at Bjørnson skrev historiens første skuespill om selvmordsbombere, Over Ævne II fra 1895. Han var dessuten en av våre første kvinnesaksforkjempere, og i Slovakia er han fortsatt veldig stor, forteller Dahle.

- Er det sant?

- Ja, og når vi intervjuer innvandrerjenter om «Synnøve Solbakken», for eksempel, sier de at det er som hentet ut fra en Bollywood-film, forteller kollega Daniela Büchten.

- Men, vent litt - «Norske innvandrerjenter digger Bjørnson!», det høres ut som noe dere har funnet på selv?

- Ja, ikke sant, men det viser seg at Bjørnson har truffet en nerve hos dem. Jeg trodde at vi kom til å måtte hale svarene ut av dem, men da vi kom for å gjøre intervjuer til utstillingen, viste det seg at de hadde masse på hjertet. Mange av disse jentene opplever det samme presset fra foreldrene som norske jenter gjorde på Synnøve Solbakkens tid, med spørsmål om giftermål og familieære, hevder Büchten.

Inne på Nasjonalbibliotekets utstillingsrom i første etasje, piper det i en telefon.

- Bjørnsons hånd er på vei opp fra magasinet, sier utstillingskurator Daniela Büchten og legger fra seg telefonen.

Og ganske riktig; noen minutter senere ankommer en liten pappeske merket Ms.Fol.4269:29, som inneholder avstøpningen av «hans forbausende lille og grasiøse hånd», som det står det på Bjørnsonjubileets nettsider.

Masken fra 1910

Fra trallen løfter nå Nasjonalbibliotekets folk opp dødsmasken hans, støpt på hotellrommet i Paris av gipsmaker Émile Berger, bare noen timer etter at Bjørnstjerne Bjørnson trakk sitt siste sukk, 26. april 1910.

Dødsmasken forteller at den gamle mannen er på vei opp fra arkivet og i ferd med å bli montert på nytt: Som nasjonalist eller skandinav, prestesønn eller darwinist, patriot eller nynorskhater, romantiker eller modernist, republikaner eller monarkist - alt ettersom hva vi selv ønsker.

Men forfatter?

- Alle sier at Bjørnson er uspillbar, men det er ikke sant, sier Morten Jostad.

Han har hatt delte følelser når det gjelder Bjørnsonjubileet som starter denne helgen.

- På en måte synes jeg det hadde vært mer realt å ta ned statuen av ham foran Nationaltheatret, grave ham opp og legge ham i Nordmarka et sted. Det hadde vært mye bedre det, enn å drive og late som at vi bryr oss om ham, sier Jostad, som ikke skjønner hvorfor ikke flere norske teatersjefer har valgt å sette ham opp i jubileumsåret.

- Mye er dårlig, selvfølgelig, men Bjørnson skrev jo for sin egen samtid, ikke for evigheten.

- Men hvorfor mener du han bør settes opp, hvis han er utdatert?

- Bjørnson er ikke utdatert. Et av de spørsmålene han bakser mest med, er hva som ligger i dette med religiøs kraft. Hva er tro? Bjørnson roper etter et svar. Hva er det vi baler med i vårt samfunn da, enn nettopp dette? At Bjørnson ikke settes opp mer, er helt ubegripelig for meg, sier Morten Jostad.

- Mye å lære

Utenfor Nationaltheatret, et steinkast (med mindre man har små og grasiøse hender) fra Nasjonalbibliotekets utstilling, står Bjørnson fortsatt støtt på sin sokkel: Rak i ryggen, men fortsatt uten å klare å få helt kontakt med verken de forbipasserende eller Ibsen, som står ved siden av.

Innenfor teaterdørene er regissør Per-Olav Sørensen i full gang med de siste prøvene på festforestillingen «Bjørnson i 100!», som skal vises lørdag kveld.

I det offisielle programmet for forestillingen lokker man med sandartisteri, stand-up, Georg Apenes og videokunst, i tillegg til innslag og møter med en rekke kjente ansikter - fra Nationaltheatrets egne skuespillere til pr-rådgiver Rune Brynhildsen og komiker Shabana Rehman.

Sistnevnte forteller at hun selv er i ferd med å få opp øynene for Bjørnson først nå, etter å ha vært på et lynkurs hos Edvard Hoem de siste dagene:

- Jeg har lært masse nytt. Og det virker som at vi i dagens politiske klima kan ha mye å hente hos mannen.

- På hvilken måte?

- Norge har blitt et flerkulturelt samfunn, der nye og gamle verdier er i klinsj med hverandre. Den forfattergenerasjonen som nå begynner å bli gammel, har hatt gleden av å leve i et trygt, likestilt og fritt samfunn - der det å ta stilling til slutt har blitt latterliggjort. Det tror jeg endrer seg nå, sier Rehman.

- Det ironikerne kanskje har sett på som så sentimentalt og pompøst hos Bjørnson hittil, vil snart bli selvfølgelige ting for oss. Konfliktene om ytringsfrihet, likestilling og frihet som kommer opp nå, forteller oss at vi må ha humanismen med oss. I en slik kontekst er det interessant å se hva vi gjorde for å bli et moderne samfunn, og hvem det var som fikk oss dit, tror Shabana Rehman.

- Ånden etter Bjørnson kommer til bli viktigere enn noensinne.