dårlig butikk: Keramiker Kari Øverseth jobber hardt, men sitter igjen med lite. - Norsk kunst er ulønnet arbeid i regi av staten, mener Tonje Gjevjon. [tom henning bratlie] |
- Våre egne fagforeninger må ta ansvaret for at myten om statssubsidierte kunstnere har fått lov til å feste seg. Det er de som forhandler med Kulturdepartementet, og har tydeligvis ikke nådd igjennom med argumentasjonen sin, sier kunstnerne Tonje Gjevjon og Amina Bech.
De mener det er på høy tid å gjøre noe med de økonomiske rammebetingelsene norske kunsthåndverkere og bildekunstnere lever under.
Angriper organisasjonene
Det er i kronikken «Hvorfor er kunstnere fattige?» som står på trykk i dagens utgave av Klassekampen, at Tonje Gjevjon og Amina Bech går til frontalangrep på kunstnerorganisasjonene NBK, NK og FFF.
Kronikkforfatterne mener fagforbundene i årevis har «vanskjøttet sine oppgaver».
- Hva er det som er grunnen til at bildekunstnere, fotografer og kunsthåndverkere er nederst på listen over hvilke fagfelt som tjener minst i Kultur-Norge? Hva er det som gjør at vi stiller så dårlig? Spør fagforbundene, det er de som har forhandlingsrett med kulturdepartementet, påpeker Tonje Gjevjon.
Hun får støtte av kollega Amina Bech:
- Det må være en grunn til at det er kun bildekunstnere, kunsthåndverkere og fotografer som ikke kan søke honorar i prosjektsøknadene sine, i motsetning til både scenekunst- og musikkfeltet kan. Det er et tankekors. Det er ikke tilfeldig, mener Bech.
- Hvis du går inn på Norske kunsthåndverkere (NK) sin hjemmeside, står det at norske kunsthåndverkere tjener 81.000 på virket sitt. Og de tjener mer enn bildekunstnerne, sier Gjevjon, som sammen med Amina Bech i sin kronikk lister opp seks årsaker til at bildekunstnere og kunsthåndverkere stadig kommer dårligst ut på lønnsstatistikken.
- Primærprodusenten, kunstneren, kommer først i næringskjeden, men sist i betraktningen når man skal sette opp budsjett på visningssteder. Det er et paradoks. Uten primærprodusenten har ikke visningsstedene spesielt stor verdi, sier Amina Bech.
- Trenger tall
De to kunstnerne etterlyser større kunnskap om økonomien i kunstfeltet, særlig blant bevilgende myndigheter:
- Vi blir engasjert i noe som nesten må kunne kalles statlig delfinansierte prosjekter, og jeg synes regjeringen kan sette seg ned og regne på hva kunstnerne faktisk bidrar med i inntekt. Sånn som de holder på nå, tar de bare med utgiftene i regnestykket, og ikke inntektene som kommer tilbake til samfunnet. Det er et halvferdig regnestykke og ikke særlig profesjonelt, rett og slett, mener Gjevjon.
- Skal man komme noen vei, så må kulturdepartementet gjøre det man skal gjøre i slike tilfeller, nemlig å skaffe seg et regnskap over hvilke beløp som går ut og hvilke som kommer inn. Jeg regner med at alle de andre dept har oversikt over inntekter og utgifter i forhold til feltet sitt. Hvis vi ikke får mer fakta i bånn, kommer fordommene til kunstnere og misoppfatningene om de arbeidsforholdene vi lever under bare til å fortsette å leve som før, sier Gjevjon.
- Alle tror at vi kunstnere er en stor utgift, men spørsmålet er om det er riktig? Se på alle arbeidsplassene vi genererer. Hvordan blir regnestykket når man tar med alle innkjøp vi gjør hos andre virksomheter? Ideen om at kunstnere blir subsidiert stiller jeg spørsmål ved, jeg tror heller at det er kunstnere som subsidierer kunstfeltet.
- Myter om kunstnere
- Hvis dette er riktig, hva er det da som gjør at folk har inntrykk av det forholder seg motsatt?
- Grunnen til at disse mytene er så seiglivete, er at kulturdepartementet og staten lar dem få lov til å leve, gjennom å ikke foreta regnskap. Så lenge du unnlater å skaffe deg fakta, får alle mulige slike fordommer lov til å blomstre, mener Gjevjon. Hun mener å ane en villet kunnskapsmangel fra kulturmyndighetenes side i spørsmålet om kunstneres levekår.
- Kulturministeren kan ikke være bekjent av å ha arbeidere som jobber på prosjekter som er delvis statlig finansiert uten at de får lønn. Det er ulønnet arbeid i regi av staten, og det bør vi holde oss for gode for. Arbeiderpartiet skal være arbeidernes parti, og vi er arbeidere, sier Gjevjon, og oppfordrer kulturpolitikerne til å finne ut om de vil være med på å sikre at Norge har en profesjonell kunstnerstand, eller om de heller vil satse pengene på «frivillighet og trolldeigkunstnere».
- Det står i Stortingsproposisjon nr. 1/2008-2009 at «fremme av norsk kunst og kultur bidrar til å styrke og synliggjøre Norge internasjonalt og gir oss kontaktflater mot interessante miljøer», sier Amina Bech.
- Ifølge proposisjonen generelt, vil staten ha kunst. Da må de også legge til rette for at vi klarer å overleve som kunstnere. Vi ønsker klarhet i om staten og regjeringen ser på oss som parasitter eller om de ser at vi faktisk kan tilføre noe. Sånn som vi opplever det, må vi nemlig leve som parasitter på ektefeller og venner for å få det til, samtidig som vi ser at produktene våre kommer ut og blir satt pris på. Men særlig betalt for det, blir vi ikke, sier Bech, som oppgir at hun tjente 55.000 kroner på kunsten sin i fjor.
- Urettferdig
En som ligger i det samme økonomiske landskapet, er keramiker Kari Øverseth på Toten.
Hun har overlever ved å ta en rekk strøjobber i tillegg til arbeidet, og har for lengst sluttet å telle timene hun legger ned i arbeidet på verkstedet sitt - regnskapet går i minus uansett:
- Det føles urettferdig, særlig når man jobber i to år fram mot en utstilling og får en flaske rødvin og en blomsterkvast som takk. Innimellom er du kanskje heldig og får et offentlig innkjøp, men du utfører likevel yrket ditt med stort tap og høy risiko. Da er det klar at du lurer på om du er fullstendig idiot som driver med dette, sier Øverseth, som den siste uken har måttet gå med tre lag klær på kroppen for å kunne arbeide i verkstedet sitt, i sprengkulda som råder på Toten.
- Paradokset er at vi krummer nakken og går på igjen, sier Øverseth, som likevel vil advare mot surving blant kunstnere:
- På 70-tallet klarte Kunstneraksjonen å gjennomføre store reformer, som gjør at vi i verdenssammenheng tross alt er i en særstilling her i landet. Men vi lever i et høykostnadsland, og rammene for støtte står ikke i forhold til utgiftene vi har. Kunstnerorganisasjonene har en stor oppgave å gjøre når det gjelder å formidle gapet mellom hva folk tror er virkeligheten for norske kunstnere og hva som er realiteten, mener Øverseth.
- Statens ansvar
Men at kunstfeltet er dårlig betalt, er noe som har vært allment kjent i flere tiår.
Hvilket ansvar har da kunstnerne selv for å styre unna et yrke som omtrent garanterer fattigdom?
- Så lenge staten bygger ut utdanningsinstitusjonene, må de forholde seg til det antallet som kommer ut. Man kan godt innskrenke antall plasser, men ansvaret for at forholdene for kunstnere er slik de er, må staten ta, mener Tonje Gjevjon og serverer kulturminister Anniken Huitfeldt følgende konkrete forslag for å bedre norske kunstneres kår:
- Når man blir tildelt prosjektstøtte gjennom kulturrådet for et prosjekt man har søkt om, skal man også få lønn.
- En annen ting vi foreslår, er at honorarsatsene må økes. Ordningene har ikke blitt utbygget i takt med antall aktive kunstnere eller med økningen i levestandard og prisutvikling i samfunnet generelt, sier Amina Bech.
- Vi synes også næringslivet bør komme mer på banen og støtte kunst gjennom et nytt næringsfond. I USA får næringslivet skattefordeler ved å støtte kunst. I Norge har vi ingen tradisjon for en slik tankegang, påpeker Amina Bech og Tonje Gjevjon.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.