- Nasjonalmuseet kan ikke bare bestå av hvite rom, advarer kunstsosiolog Dag Solhjell.
Tomta: Her skal det nye Nasjonalmuseet stå. Men hvordan kommer det til å se ut innvendig? Foto: Heiko Junge, Scanpix |
Om 49 dager utløper fristen for finalistene i arkitektkonkurransen om det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomta: Av 237 innsendte forslag har seks gått videre til fase to, som avsluttes 26. februar.
Mens debatten har gått høyt om byggets utseende og plassering, har det foreløpig vært stille når det gjelder det nye Nasjonalmuseets innhold. Det har fått enkelte til å frykte at debatten kommer til å komme fullstendig i skyggen på veien fram mot et nytt museum.
Standardløsning
«Det hersker en tilnærmet unison enighet om at kunst presenteres best i rektangulære rom med takhøyde fra fire til åtte meter, og fortrinnsvis hvitmalte vegger. Dette pregløse rommet betegnes som ‘nøytralt,’ skrev kommentator Øivind Storm Bjerke i gårsdagens utgave Klassekampen.
Rommet han beskriver, kalles i gallerisammenheng gjerne «Hvit kube», og har i dag blitt standard i norske utstillingslokaler.
Hva juryen kommer til å legge vekt på når de kårer en vinner like over påske, er foreløpig vanskelig å spå.
«Utstillingsrommene skal danne nøytrale, fleksible og varierte rammer for en utstillingsaktivitet som vil omfatte hele spekteret av visuell kunst,» heter det i Statsbyggs konkurranseprogram for det nye Nasjonalmuseet.
- Drepende kjedelig
Spørsmålet er hva som egentlig menes med «nøytrale rammer». Sannsynligvis det samme som et minimalistisk, hvitmalt rom, tror Øivind Storm Bjerke, som mener ønsket om nøytralitet har ført til at bygg for kunst kan være forskjellige utenpå, men innvendig er like «inntil det drepende kjedelige».
Utspillet får støtte av kunstsosiolog Dag Solhjell, som mener ensrettingen i hvordan gallerier og museer ser ut innvendig, fratar publikum alternativer i måten å oppleve kunst på:
- Den hvite kuben foregir å rette all oppmerksomhet mot kunstverket, uten forstyrrende elementer. Denne formen for utstillingsrom er skreddersydd for kunstverk som spiller mer på sin form enn sitt innhold, sier Solhjell til Klassekampen.
- Den hvite kuben får kunstverk til å framstå som mer betydningsfulle enn de virkelig er, kunstverk som ville sett helt annerledes ut i andre miljøer. Det hvite rommet er egnet til å fokusere på enkeltverk av en type som trives særlig godt i rom der kunst markedsføres som en økonomisk verdi, mener Solhjell, som i går gikk ut i Aftenposten og presenterte sitt krav om at Nasjonalgalleriet i sin nåværende form bør vernes av Riksantikvaren - både når det gjelder selve bygget og bruken av det.
- Jeg har levert en utførlig begrunnelse i mitt forslag til riksantikvaren og har presentert fire-fem romtyper som forholder seg til kunstverk på ulik måte. Den hvite kuben er bare en av flere typer utstillingsrom et kunstmuseum kan spille på, sier Solhjell.
- Den hvite kuben har fått en så fast plass i våre forestillinger om hvilket miljø kunst kan stilles ut i, at det nesten hadde vært nok å stille ut selve rommet. Tilskueren kommer inn i det hvite rommet og blir med en gang innstilt på å se det formelle i kunstverkene. Rommet blir like viktig som kunsten. Det er paradoksalt, siden rommet i utgangspunktet ikke ser så viktig ut, påpeker Dag Solhjell.
- Blir variert
- Den hvite kuben er på mange måter forlatt av en rekke institusjoner allerede, sier Svein Olav Hoff ved Lillehammer Kunstmuseum, og påpeker at ingenting tilsier at ikke det nye bygget kan utstyres med en rekke ulike typer rom.
Noen fredning av utstillingene på Nasjonalgalleriet er heller ikke nødvendig, mener han.
- Nei, nå må vi ikke la kampen om det gamle bygget få ødelegge for det nye, store museumsbygget. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig, sier Hoff, og lufter muligheten av å flytte hele saler fra det eksisterende Nasjonalgalleriet og over i det nye Nasjonalmuseet dersom det er alternative typer visningsrom man er ute etter.
Heller ikke juryformann Svein Aaser ser for seg at Nasjonalmuseet kommer til å bli ensartet og kun utstyrt med hvitmalte, minimalistiske rom:
- Jeg tror vi vil få se stor variasjon i detaljeringen av bygget. Det viktigste for juryen er å legge vekt på å få et funksjonelt nasjonalmuseum som kan presentere kunsten gunstigst mulig for publikum og ut fra de kunstfaglige krav som foreligger. En nøytral bakgrunn for samtidskunst er ikke nødvendigvis det samme som en nøytral bakgrunn for eldre kunst. Og nøytralt for meg er noe som ikke forstyrrer verket, men heller gjør at det kommer ut i sin fulle kraft, forklarer Svein Aaser.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.