Deltakelse

Skriv ut Tips en venn

n «Mediene tar i bruk Twitter, Facebook og Spotify for å kommunisere. Mediehusene som ikke tilpasser seg, vil dø,» hevder «eksperter» i en stort oppslått sak i VG mandag. Medieforsker Gunn Enli ved Universitetet i Oslo mener å vite at slike tjenester nå «er hele nøkkelen til suksess (...) innen medieindustrien». «Det er dommedag innenfor de store mediebedriftene om de ikke tilpasser seg deltakelseskulturen,» forkynner hun, mens vi er mest glad for at hun ikke er rådgiver for en mediebedrift som er avhengig av stabile inntekter for å levere et kvalitetsprodukt.

n For enkelhets skyld kan man vel si at nettfenomener som Twitter og Facebook fungerer på den måten at enkeltpersoner eller aktører kan legge ut alle typer informasjon som blir tilgjengelig for dem som er «venner», eller for dem som velger «å følge» aktørene. Spesielt Twitter er i ferd med å bli et ganske effektivt nettsamfunn for spredning av ulike typer nyheter, som raskt sprer seg fra land til land.

n Ulike typer mediekanaler har sin egen sjarm og logikk, og de fleste får kanskje også sin fornuftige funksjon, utover den reine tidtrøyta. Selvfølgelig vil en rekke aktører, for eksempel politiske partier, kunne ha nytte av nettjenester som Twitter for å spre sitt budskap, mens de for andre, for eksempel mange medier som er avhengig av å ta seg betalt for tjenestene, i høyden vil kunne fungere som reklamekanaler. Mange nye medie­plattformer kan fungere både som underholdning, sosial møteplass og som plattform for kunst og nyheter. Men det er dødfødt å tro at alle typer medier må publisere på denne typen plattformer, bare fordi plattformene finnes. Det sies at de nye nettjenestene er styrt av forbrukerne og derfor er mer demokratiske enn for eksempel mediebedrifter som tar seg betalt for å levere et kvalitetsprodukt. Vi tillater oss å være uenig i at reklamefinansierte såkalte gratismedier nødvendigvis betyr mer demokrati, slik de nye medieevangelistene hevder. I tilfelle er det ofte snakk om en innflytelse som minner mest om det deltakerdemokratiet som utspiller seg når tv-seerne får SMS-stemme på banenes beste fotballspiller.

BJØRGULV BRAANEN