Le Corbusier, del 2

Sommeren 1956 la jeg ut på min entusiastiske pilegrimsferd fra Oslo til Marseille for å se mirakelet med egne øyne, den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusiers omtalte bolighøyhus støpt i armert betong (béton brut). Haiketuren gikk via Paris og sørover mot det magiske asurblå Middelhavet. Det var det året Norsk Jernverk ble satt i gang, rock´n roll-feberen hjemsøkte kongeriket og Sovjet invaderte Ungarn.

Jernverkets heroiske debut og Ungarns brutale skjebne opptok meg i liten grad, politisk umoden som jeg var, men jeg ble bergtatt av den nye musikken og fikk med meg at Frognerbadet åpnet sine dører. Dessuten registrerte jeg – mens jeg var læregutt hos arkitekt Helge Thams i Drammensveien i 1955-56 og ble skolert i kunsten å tegne planer, snitt og fasader i målestokk 1:100 – at boligblokkene på Veitvet i Groruddalen ikke holdt mål arkitektonisk sett og at den unge arkitektbegavelsen Sverre Fehn, i samarbeid med Geir Grung, hadde vakt oppsikt med det modernistiske Økern alders- og sykehjem.

Le Corbusier var min helt, kan man trygt si, kanskje fordi jeg som fan ikke forsto rekkevidden av hans megalomane storbyvisjoner, hans omveltende «byen er en maskin»-doktrine. Arkitekt Thams hadde forklart for meg hva Corbs revolusjonerende byggesystem gikk ut på: Huset var løftet opp på søyler med fritt terreng under, takterrassen kunne anvendes som hage, planen var åpen og fleksibel med rom som fløt over i hverandre, fasadene hadde ingen utenpåhengt ornamentikk og de horisontale vindusbåndene var uavhengig av den bærende konstruksjonen. Dette var den puristiske funkisarkitekturen i et nøtteskall, ble jeg fortalt. Renskåren og ærlig, funksjonell, frigjort for kitschens klamme historisme.

Også Corb hadde gått i læra, først hos de franske brødrene Perret – som introduserte ham for jernbetongens ABC – og deretter på kontoret til en av funksjonalismens banebrytere, tyskeren Peter Behrens. Men snart var han selv en grensesprenger, i Paris, etter 1. verdenskrig, påvirket av kubismen og den nye arkitekturtenkningen. Citrohan-huset med de fem byggeprinsippene (se ovenfor) ble straks en milepæl, bøkene «Urbanisme»og «Vers une Architecture» tidlig på 1920-tallet ble snart oppfattet som modernismens pedagogiske manifester, og med eneboliger som Villa La Roche og Villa Savoye – sammen med en radikal plan for millionbyen Paris – hadde han skapt seg et navn som Den Nye Arkitekturens guru.

Ofte skrev og foreleste han mer enn han tegnet. Corb var en utrettelig propagandist, mange av prosjektene hans forble papirplaner. Et av de realiserte konseptene, påbegynt i 1946, var Unité-blokka i Marseille, dit jeg valfartet sommeren 1956, fire år etter at betongkolossen #8211; med plass til 1620 beboere #8211; sto ferdig.

Hvordan jeg reagerte da jeg endelig befant meg der, foran den gigantiske bomaskinen, etter å ha hitchhiket den lange veien gjennom Europa? Jeg var imponert over størrelsen, naturlig nok (Ammerudblokkene og Postgirobygget hadde ennå ikke forandret den norske hovedstadens skyline), og ble fascinert av utsikten fra takterrassen høyt der oppe, men jeg må tilstå at møtet med skyskraperen ikke resulterte i den dyptpløyende frelsen jeg hadde forestilt meg. At fasadespråket var basert på det gylne snitt, som Corb kalte Le Modulor, visste jeg ikke den gang. Og jeg tenkte heller ikke på tragedien som skulle ramme Le Corbusier ni år senere, i det endeløse havet jeg kunne beskue fra Unités tak, og den mulige årsaken til at han skuffet svømte mot døden. Om dette skal jeg skrive i tredje og siste artikkel.

Sommeren 1956 la jeg ut på min entusiastiske pilegrimsferd fra Oslo til Marseille for å se mirakelet med egne øyne, den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusiers omtalte bolighøyhus støpt i armert betong (béton brut). Haiketuren gikk via Paris og sørover mot det magiske asurblå Middelhavet. Det var det året Norsk Jernverk ble satt i gang, rock´n roll-feberen hjemsøkte kongeriket og Sovjet invaderte Ungarn.

Jernverkets heroiske debut og Ungarns brutale skjebne opptok meg i liten grad, politisk umoden som jeg var, men jeg ble bergtatt av den nye musikken og fikk med meg at Frognerbadet åpnet sine dører. Dessuten registrerte jeg #8211; mens jeg var læregutt hos arkitekt Helge Thams i Drammensveien i 1955-56 og ble skolert i kunsten å tegne planer, snitt og fasader i målestokk 1:100 #8211; at boligblokkene på Veitvet i Groruddalen ikke holdt mål arkitektonisk sett og at den unge arkitektbegavelsen Sverre Fehn, i samarbeid med Geir Grung, hadde vakt oppsikt med det modernistiske Økern alders- og sykehjem.

Le Corbusier var min helt, kan man trygt si, kanskje fordi jeg som fan ikke forsto rekkevidden av hans megalomane storbyvisjoner, hans omveltende «byen er en maskin»-doktrine. Arkitekt Thams hadde forklart for meg hva Corbs revolusjonerende byggesystem gikk ut på: Huset var løftet opp på søyler med fritt terreng under, takterrassen kunne anvendes som hage, planen var åpen og fleksibel med rom som fløt over i hverandre, fasadene hadde ingen utenpåhengt ornamentikk og de horisontale vindusbåndene var uavhengig av den bærende konstruksjonen. Dette var den puristiske funkisarkitekturen i et nøtteskall, ble jeg fortalt. Renskåren og ærlig, funksjonell, frigjort for kitschens klamme historisme.

Også Corb hadde gått i læra, først hos de franske brødrene Perret #8211; som introduserte ham for jernbetongens ABC #8211; og deretter på kontoret til en av funksjonalismens banebrytere, tyskeren Peter Behrens. Men snart var han selv en grensesprenger, i Paris, etter 1. verdenskrig, påvirket av kubismen og den nye arkitekturtenkningen. Citrohan-huset med de fem byggeprinsippene (se ovenfor) ble straks en milepæl, bøkene «Urbanisme»og «Vers une Architecture» tidlig på 1920-tallet ble snart oppfattet som modernismens pedagogiske manifester, og med eneboliger som Villa La Roche og Villa Savoye #8211; sammen med en radikal plan for millionbyen Paris #8211; hadde han skapt seg et navn som Den Nye Arkitekturens guru.
Ofte skrev og foreleste han mer enn han tegnet. Corb var en utrettelig propagandist, mange av prosjektene hans forble papirplaner. Et av de realiserte konseptene, påbegynt i 1946, var Unité-blokka i Marseille, dit jeg valfartet sommeren 1956, fire år etter at betongkolossen #8211; med plass til 1620 beboere #8211; sto ferdig.
Hvordan jeg reagerte da jeg endelig befant meg der, foran den gigantiske bomaskinen, etter å ha hitchhiket den lange veien gjennom Europa? Jeg var imponert over størrelsen, naturlig nok (Ammerudblokkene og Postgirobygget hadde ennå ikke forandret den norske hovedstadens skyline), og ble fascinert av utsikten fra takterrassen høyt der oppe, men jeg må tilstå at møtet med skyskraperen ikke resulterte i den dyptpløyende frelsen jeg hadde forestilt meg. At fasadespråket var basert på det gylne snitt, som Corb kalte Le Modulor, visste jeg ikke den gang. Og jeg tenkte heller ikke på tragedien som skulle ramme Le Corbusier ni år senere, i det endeløse havet jeg kunne beskue fra Unités tak, og den mulige årsaken til at han skuffet svømte mot døden. Om dette skal jeg skrive i tredje og siste artikkel.