Den guddommelige arkitekten

Skriv ut Tips en venn

Høsten 1997 spilte Nationaltheatret i Oslo stykket «Arkitekten» av den unge skotske forfatteren David Greig. Det handlet om en senfunksjonalistisk arkitekt, Leo Black, som har tegnet den ruvende bomaskinen Eden Court (sic) og opplever at beboerne går til aksjon for å få revet det forhatte byggverket. Samtidig faller hans familie fra hverandre. Stykkets scenograf var ingen ringere enn den polsk-amerikanske arkitekten Daniel Libeskind, senere kjent for Det jødiske museet i Berlin og vinnerprosjektet i konkurransen om Ground Zero-gjenoppbyggingen på Manhattan. I et intervju i Dagbladet et par måneder tidligere hevdet Libeskind ? selv en mester i å takle mediene med suveren selvsikkerhet ? at arkitekter gjerne er «arrogante og aggressive, dermed blir byene også det, som et speil av dem». Og han la provoserende til: ? Arkitekter er flinke til å lyve, både for seg selv og andre. De er ofte egosentriske mennesker? Ofte tenker de på seg selv som guder som skaper. Men det er ved tegnebordet. Livet er annerledes når de kommer hjem til seg og sitt.Nå hører det med til denne histories ironi at Libeskinds scenografi, i mine øyne, var så visuelt dominerende at Greigs drama ? som kunne ha passet bedre som eksistensielt kammerspill ? druknet i det overveldende arkitektoniske effektmakeriet. Og jeg deler ikke Libeskinds beskrivelse av den arrogante, egosentriske arkitekten. Noen er nok slik, men ikke det hustegnende flertallet og slett ikke de aller beste formgiverne.I kronikken «Arkitektene i litteraturen» i Dagbladet før premieren trakk jeg opp linjer fra Henrik Ibsens byggmester Solness og hans luftslott, via Ayn Rands narsistiske skikkelse Howard Roark i den forførende arkitektromanen «Kildens utspring» («The Fountainhead»), til Dag Solstads roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige», beretningen om arkitekt Arne Gunnar Larsen og drabantbyen Romsås der Solstad skildrer hvordan den store byplanideen «smuldra bort, og tilbake sto restene av den, skamfert», kort sagt fagets evinnelige «lekse om hvordan teknologien og kapitalkreftene styrer verden». Her er Dag Solstad mer samfunnsrealistisk enn Libeskind, for ingen arkitekt er fri og bak ethvert prosjekt står det en byggherre og en offentlig byplanetat.Siste nummer av det svenske tidsskriftet Arkitekten konstaterer at i Hollywoods filmer finnes det bare to typer arkitekter, de «sympatiska akademikerna med en viss kreativ förmåga» samt de «visionära, egoistiska, begåvade men missförstådda konstnärerna». Og i et avisinnlegg nylig karakteriserte en innsender vinnerprosjektet i konkurransen om Vestbane-utbyggingen som nazistisk arkitektur. Selv har jeg kritisert det for å være kitsch i etterkrigsbrutalismens fotspor. Diskusjonen om arkitektrollen går med andre ord videre. Siste ord er ikke sagt. I mellomtiden kan vi forvente flere utsagn av typen «arkitekten bak» både den ene og den andre finansskandalen. Eller som en framtredende arkitekt sa om sine Bjørvika-prosjekterende kolleger: «De opptrer som idéhorer.» Burde han ikke ha navngitt hallikene i samme slengen?

Høsten 1997 spilte Nationaltheatret i Oslo stykket «Arkitekten» av den unge skotske forfatteren David Greig. Det handlet om en senfunksjonalistisk arkitekt, Leo Black, som har tegnet den ruvende bomaskinen Eden Court (sic) og opplever at beboerne går til aksjon for å få revet det forhatte byggverket. Samtidig faller hans familie fra hverandre. Stykkets scenograf var ingen ringere enn den polsk-amerikanske arkitekten Daniel Libeskind, senere kjent for Det jødiske museet i Berlin og vinnerprosjektet i konkurransen om Ground Zero-gjenoppbyggingen på Manhattan. I et intervju i Dagbladet et par måneder tidligere hevdet Libeskind ? selv en mester i å takle mediene med suveren selvsikkerhet ? at arkitekter gjerne er «arrogante og aggressive, dermed blir byene også det, som et speil av dem». Og han la provoserende til: ? Arkitekter er flinke til å lyve, både for seg selv og andre. De er ofte egosentriske mennesker? Ofte tenker de på seg selv som guder som skaper. Men det er ved tegnebordet. Livet er annerledes når de kommer hjem til seg og sitt.Nå hører det med til denne histories ironi at Libeskinds scenografi, i mine øyne, var så visuelt dominerende at Greigs drama ? som kunne ha passet bedre som eksistensielt kammerspill ? druknet i det overveldende arkitektoniske effektmakeriet. Og jeg deler ikke Libeskinds beskrivelse av den arrogante, egosentriske arkitekten. Noen er nok slik, men ikke det hustegnende flertallet og slett ikke de aller beste formgiverne.I kronikken «Arkitektene i litteraturen» i Dagbladet før premieren trakk jeg opp linjer fra Henrik Ibsens byggmester Solness og hans luftslott, via Ayn Rands narsistiske skikkelse Howard Roark i den forførende arkitektromanen «Kildens utspring» («The Fountainhead»), til Dag Solstads roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige», beretningen om arkitekt Arne Gunnar Larsen og drabantbyen Romsås der Solstad skildrer hvordan den store byplanideen «smuldra bort, og tilbake sto restene av den, skamfert», kort sagt fagets evinnelige «lekse om hvordan teknologien og kapitalkreftene styrer verden». Her er Dag Solstad mer samfunnsrealistisk enn Libeskind, for ingen arkitekt er fri og bak ethvert prosjekt står det en byggherre og en offentlig byplanetat.Siste nummer av det svenske tidsskriftet Arkitekten konstaterer at i Hollywoods filmer finnes det bare to typer arkitekter, de «sympatiska akademikerna med en viss kreativ förmåga» samt de «visionära, egoistiska, begåvade men missförstådda konstnärerna». Og i et avisinnlegg nylig karakteriserte en innsender vinnerprosjektet i konkurransen om Vestbane-utbyggingen som nazistisk arkitektur. Selv har jeg kritisert det for å være kitsch i etterkrigsbrutalismens fotspor. Diskusjonen om arkitektrollen går med andre ord videre. Siste ord er ikke sagt. I mellomtiden kan vi forvente flere utsagn av typen «arkitekten bak» både den ene og den andre finansskandalen. Eller som en framtredende arkitekt sa om sine Bjørvika-prosjekterende kolleger: «De opptrer som idéhorer.» Burde han ikke ha navngitt hallikene i samme slengen?