Dag Solstad er en mester i å skildre forbindelser mellom eksistensielle opplevelser og samfunnsmessige forhold i sine romaner. Det klarer han også i «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» om et mord i drabantbyen Romsås nordvest i Groruddalen i Oslo. Årsaken til at jeg omtaler denne bok i min «arkitektkvartett» er temaet drabantby og ikke den mordhandling Dag Solstad (ja, forfatteren opptrer faktisk i sin egen roman) uskyldig involveres i.Det hele starter med at Solstad blir oppringt av en barndomsvenn fra Sandefjord, arkitekten Arne Gunnar Larsen (heretter – som i romanen – kalt AG). AG jobber i OBOS og sto bak 1960- og 70-tallets planlegging av Romsås der han, i motsetning til arkitekter flest, dessuten bor. I en drabantby, mener jeg (utrolig nok skal jeg i seriens tredje del også ta for meg en roman om en skuffet arkitekt som bor i en drabantby han selv har tegnet, nemlig på Rykkinn i Bærum).De blir enige om å møtes, Solstad og AG, og treffstedet er Theatercafeen hvor AG skryter uhemmet av «Gymnaslærer Pedersens beretning…», til Solstads brølende ergrelse, for AG har misforstått meningen med romanen og dens såkalte oppgjør med ml-bevegelsen. Nok om det, de fortsetter på forskjellige barer rundt omkring i byen, og blir fulle og havner i en boligblokk på Romsås hvor saker og ting utspiller seg, men dette drama er ikke mitt gebet i denne epistel.Jeg sikter her kun til Dag Solstads bilde av den sosialdemokratiske OBOS-arkitekten AGs frustrasjon over at Romsås ikke ble som han hadde forventet, noe Solstad – både i egenskap av å være romanperson og som sannhetssøkende dikter – fatter interesse for. Hvorfor det gikk som det gikk med Romsås. Og nå har disse forklarende avsnitt i «Forsøk på å beskrive…» fått ny aktualitet, med statsviter og arkitekthøyskolestipendiat Erling Dokk Holms artikkel i Dagbladets bilag Magasinet (22. januar), «Arkitektur som frelse», som ligger langt etter Dag Solstads roman når det gjelder byplananalyse. Dokk Holm påstår at «planene ble modifisert i takt med stramme økonomiske rammer, men at hovedgrepene ble beholdt». Dette stemmer ikke ifølge Solstads roman (og min personlige erfaring fra arbeidet for Romsås-Teamet som nyutdannet arkitekt). Dokk Holm unnlater å trekke fram Oslo byplankontors frykt for nytenkning, profittmotivet til utbyggeren OBOS og entreprenørens krav til effektivitet som de viktigste faktorene som plasserte Romsås på nivå med andre bydeler i Groruddalen. Arkitektene ville «Bort fra sovebyen» (en avisartikkel jeg skrev på vegne av Romsås-Teamet den gang) ved å integrere forskjellige funksjoner i bebyggelsen i tillegg til boligene, for å skape en «urban mangfoldighet», men disse visjoner ble ignorert. I tillegg økte OBOS hele tiden etasjeantallet og gjorde blokkene mer ensformige, à la «bomaskinene» på Ammerud, noe også entreprenøren ivret for på grunn av sine kranbaners begrensninger. Summa summarum: Hovedgrepene ble slett ikke beholdt. Den som leser Romsås-romanen til Dag Solstad, og ikke nøyer seg med Erling Dokk Holms lettvintheter, vil skjønne mer av de krefter som tvang den tidstypiske etterkrigsarkitekturens tristesse på denne siste av mange drabantbyer i Groruddalen, til de idealistiske arkitektenes bunnløse fortvilelse.
Dag Solstad er en mester i å skildre forbindelser mellom eksistensielle opplevelser og samfunnsmessige forhold i sine romaner. Det klarer han også i «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» om et mord i drabantbyen Romsås nordvest i Groruddalen i Oslo. Årsaken til at jeg omtaler denne bok i min «arkitektkvartett» er temaet
drabantby og ikke den mordhandling Dag Solstad (ja, forfatteren opptrer faktisk i sin egen roman) uskyldig involveres i.Det hele starter med at Solstad blir oppringt av en barndomsvenn fra Sandefjord, arkitekten Arne Gunnar Larsen (heretter – som i romanen – kalt AG). AG jobber i OBOS og sto bak 1960- og 70-tallets planlegging av Romsås der han, i motsetning til arkitekter flest, dessuten bor. I en drabantby, mener jeg (utrolig nok skal jeg i seriens tredje del også ta for meg en roman om en skuffet arkitekt som bor i en drabantby han selv har tegnet, nemlig på Rykkinn i Bærum).De blir enige om å møtes, Solstad og AG, og treffstedet er Theatercafeen hvor AG skryter uhemmet av «Gymnaslærer Pedersens beretning…», til Solstads brølende ergrelse, for AG har misforstått meningen med romanen og dens såkalte
oppgjør med ml-bevegelsen. Nok om det, de fortsetter på forskjellige barer rundt omkring i byen, og blir fulle og havner i en boligblokk på Romsås hvor saker og ting utspiller seg, men dette drama er ikke mitt gebet i
denne epistel.Jeg sikter her kun til Dag Solstads bilde av den sosialdemokratiske OBOS-arkitekten AGs frustrasjon over at Romsås ikke ble som han hadde forventet, noe Solstad – både i egenskap av å være romanperson og som sannhetssøkende dikter – fatter interesse for.
Hvorfor det gikk som det gikk med Romsås. Og nå har disse forklarende avsnitt i «Forsøk på å beskrive…» fått ny aktualitet, med statsviter og arkitekthøyskolestipendiat Erling Dokk Holms artikkel i Dagbladets bilag Magasinet (22. januar), «Arkitektur som frelse», som ligger langt etter Dag Solstads roman når det gjelder byplananalyse. Dokk Holm påstår at «planene ble modifisert i takt med stramme økonomiske rammer, men at hovedgrepene ble beholdt». Dette stemmer
ikke ifølge Solstads roman (og min personlige erfaring fra arbeidet for Romsås-Teamet som nyutdannet arkitekt). Dokk Holm unnlater å trekke fram Oslo byplankontors frykt for nytenkning, profittmotivet til utbyggeren OBOS og entreprenørens krav til effektivitet som de viktigste faktorene som plasserte Romsås på nivå med andre bydeler i Groruddalen. Arkitektene ville «Bort fra sovebyen» (en avisartikkel jeg skrev på vegne av Romsås-Teamet den gang) ved å integrere forskjellige funksjoner i bebyggelsen i tillegg til boligene, for å skape en «urban mangfoldighet», men disse visjoner ble ignorert. I tillegg økte OBOS hele tiden etasjeantallet og gjorde blokkene mer ensformige, à la «bomaskinene» på Ammerud, noe også entreprenøren ivret for på grunn av sine kranbaners begrensninger. Summa summarum:
Hovedgrepene ble slett ikke beholdt. Den som leser Romsås-romanen til Dag Solstad, og ikke nøyer seg med Erling Dokk Holms lettvintheter, vil skjønne mer av de krefter som tvang den tidstypiske etterkrigsarkitekturens tristesse på denne siste av mange drabantbyer i Groruddalen, til de idealistiske arkitektenes bunnløse fortvilelse.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.