Arkitekten som romanhelt, del 1: Geniet

Skriv ut Tips en venn

Denne innledende epistel i min «arkitektkvartett» handler om overmennesket Howard Roark, hovedpersonen i Ayn Rands forføreriske roman «Kildens utspring», solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer internasjonalt siden utgivelsen i USA i 1943 (The Fountainhead), publisert på norsk første gang i Nato-året 1949. Romanen ble filmet samme år med Gary Cooper i hovedrollen. Hvis du søker på søkemotoren Google på internett kan du lese følgende: «Denne boken, med rette kalt individualismens bibel, viser at man bør… følge sin visjon, og ikke gi etter for konformitetspresset andre mennesker utsetter en for. Boken sier også at man må ha frihet for å kunne leve som menneske.» Et skapende menneske, vel å merke. Ayn Rands filosofi, kalt objektivismen, forsvarte kapitalismen som det eneste fredelige og effektive samfunnssystem, med det uavhengige individ som «en heroisk skikkelse» basert på «selvtillit, integritet, rasjonalitet og produktiv innsats». Hun ble født i St. Petersburg i 1905, som Alissa Rosenbaum, og opplevde 1917-revolusjonen som ruinerte familien (og plutselig het hennes hjemby Leningrad), utvandret til USA i 1926 og tok navnet Ayn Rand og ble en kjent forfatter og antikommunist etter debuten «We the Living» i 1936 som skildret livet i Sovjet under Lenin og Stalin.Men her dreier det seg om den geniale arkitekten Howard Roark og hans opportunistiske – og talentløse – rival Peter Keating samt en rekke andre arkitekter, for ikke å glemme den vakre og rike kvinnen Dominique Wynand som blir Roarks femme fatale (jeg drømte selv besatt om Dominique da jeg leste romanen som gymnasiast, og ville bli som Roark), ja alle såpeoperaens ingredienser er med i denne tabloide skildring av byggekunstens – og den banale hverdagsarkitekturens – verden.På de første sidene i dette voluminøse verk får vi vite at Roark er blitt ekskludert fra arkitektskolen i Massachussetts, men det ler han av mens han pakker sammen tegningene han har laget «av en bygning verden aldri har sett maken til», for å flytte fra skolens internat og gjennomføre sitt forsett. Og slik introduseres hans enestående autodidaktiske karriere, det blir et lærerikt eventyr jeg kan anbefale, for hvis du vil vite hvordan arkitektyrket ikke fungerer i virkeligheten så skal du lese dette heltedyrkende epos.Trenger jeg fortelle mer? Nei, vi kan hoppe over de mange hundre sidene og røpe siste akt, så skjønner vi alt. Den kapitalsterke businessmannen Gail Wynand – Dominiques eksmann (sic) – som skal bygge selskapets gigantiske skyskraper gir Howard Roark frie hender: «Du får forme bygningen slik du selv ønsker. Dine beslutninger blir enerådende. Du kommer ikke til å trenge min godkjenning.» Ett og et halvt år senere er det modernistiske underet snart ferdig, Wynandbygningen blir det høyeste og mest oppsiktsvekkende byggverket i New York, og det er Dominique som nå bevitner mirakelet. På et skilt annonseres det: «Howard Roark, arkitekt.» Han klarte det altså til slutt. Hun tar bygningsarbeidernes heis til toppen, og der står Howard Roark i vinden og vinker til henne. I synsranden brer havet seg ut, og møter himmelen som krummer seg over dem og storbyen, men i dette øyeblikk er det bare «Howard Roarks skikkelse» hun er opptatt av.

Denne innledende epistel i min «arkitektkvartett» handler om overmennesket Howard Roark, hovedpersonen i Ayn Rands forføreriske roman «Kildens utspring», solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer internasjonalt siden utgivelsen i USA i 1943 ( The Fountainhead), publisert på norsk første gang i Nato-året 1949. Romanen ble filmet samme år med Gary Cooper i hovedrollen. Hvis du søker på søkemotoren Google på internett kan du lese følgende: «Denne boken, med rette kalt individualismens bibel, viser at man bør… følge sin visjon, og ikke gi etter for konformitetspresset andre mennesker utsetter en for. Boken sier også at man må ha frihet for å kunne leve som menneske.» Et skapende menneske, vel å merke. Ayn Rands filosofi, kalt objektivismen, forsvarte kapitalismen som det eneste fredelige og effektive samfunnssystem, med det uavhengige individ som «en heroisk skikkelse» basert på «selvtillit, integritet, rasjonalitet og produktiv innsats». Hun ble født i St. Petersburg i 1905, som Alissa Rosenbaum, og opplevde 1917-revolusjonen som ruinerte familien (og plutselig het hennes hjemby Leningrad), utvandret til USA i 1926 og tok navnet Ayn Rand og ble en kjent forfatter og antikommunist etter debuten «We the Living» i 1936 som skildret livet i Sovjet under Lenin og Stalin.Men her dreier det seg om den geniale arkitekten Howard Roark og hans opportunistiske – og talentløse – rival Peter Keating samt en rekke andre arkitekter, for ikke å glemme den vakre og rike kvinnen Dominique Wynand som blir Roarks femme fatale (jeg drømte selv besatt om Dominique da jeg leste romanen som gymnasiast, og ville bli som Roark), ja alle såpeoperaens ingredienser er med i denne tabloide skildring av byggekunstens – og den banale hverdagsarkitekturens – verden.På de første sidene i dette voluminøse verk får vi vite at Roark er blitt ekskludert fra arkitektskolen i Massachussetts, men det ler han av mens han pakker sammen tegningene han har laget «av en bygning verden aldri har sett maken til», for å flytte fra skolens internat og gjennomføre sitt forsett. Og slik introduseres hans enestående autodidaktiske karriere, det blir et lærerikt eventyr jeg kan anbefale, for hvis du vil vite hvordan arkitektyrket ikke fungerer i virkeligheten så skal du lese dette heltedyrkende epos.Trenger jeg fortelle mer? Nei, vi kan hoppe over de mange hundre sidene og røpe siste akt, så skjønner vi alt. Den kapitalsterke businessmannen Gail Wynand – Dominiques eksmann (sic) – som skal bygge selskapets gigantiske skyskraper gir Howard Roark frie hender: «Du får forme bygningen slik du selv ønsker. Dine beslutninger blir enerådende. Du kommer ikke til å trenge min godkjenning.» Ett og et halvt år senere er det modernistiske underet snart ferdig, Wynandbygningen blir det høyeste og mest oppsiktsvekkende byggverket i New York, og det er Dominique som nå bevitner mirakelet. På et skilt annonseres det: «Howard Roark, arkitekt.» Han klarte det altså til slutt. Hun tar bygningsarbeidernes heis til toppen, og der står Howard Roark i vinden og vinker til henne. I synsranden brer havet seg ut, og møter himmelen som krummer seg over dem og storbyen, men i dette øyeblikk er det bare «Howard Roarks skikkelse» hun er opptatt av.